Petter Wessel Cup

Da er det ny uke og nye muligheter. Og denne uken blir bra, kjenner det på meg. Blir mye jobb og igjen mye håndball, noe som jeg liker.

Men i helgen spilte vi Petter Wessel cup i Larvik med Lørenskog J05, der er jeg hjelpetrener og min søster er hovedtrener. Det er kult!

Vi kjørte ned til Larvik på fredag, siden vi skulle spille tidlig lørdag. Så bilen var full av baggasje og energiske, spente og bra jenter som gledet seg til cup.Vi innlosjerte oss på skolen. Det å bo på skole på cup synes vi er den beste måten for jentene. Det er sosialt, de blir bedre kjent med hverandre, blir bedre samhold og det er gøy.Lørdag spilte vi 3 kamper i Boligmappa Arena, tapte en og vant 2. Jente startet dårlig, men spilte bare bedre og bedre. Søndag var det tidlig på den igjen med vinn eller forsvinn. Og vi startet med 32 dels finale mot Konnerud, der vinner vi med 1 etter en spennende og utrolig bra kamp av jentene. Bare 1 time etterpå spilte vi 16 dels finale mot min gamleklubb Bækkelaget, de ble dessverre for sterke for oss. Som det konkurranse menneske jeg er, var det kjipt, men etter at vi har evaluert helgen er vi veldig fornøyde og stolte av jentene våre og at cup er utrolig gøy:-)Det ble brukt mye energi og krefter på kampene, og da er det godt å legge på Isplaster. Det hjelper både på hodepine og rygg vondt. Det fungerer som smertestillende.Nå er uken i gang og i går ble det en fysisk økt for jentene og resten av uken er planlagt. Nå gleder vi oss til helgen med nye kamper!

Ønsker dere alle en super duper uke:-)

Hanne

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s