Veldig viktig lesing!
Hanne
Måned: april 2019
Stolt trener!!!
For 1 år siden bestemte jeg meg for og bli trener i min moderklubb Lørenskog. Trener var aldri noe jeg ville bli eller tenkte passet for meg. Men det er jo akkurat det det gjør. Håndball har vært hele livet mitt før jeg måtte legge opp pga knærne, og det er her jeg hører hjemme. Ekstra gøy å være tilbake der alt startet for 35 år. Omg, sa jeg 35 år?🙈
Jeg skrev under som hovedtrener for damelaget. Vi har denne sesongen spilt i 4 div. og målet vårt var og rykke opp til 3 div. Det klarte vi på en helt fantastisk måte. Med 18 seiere, 1 uavgjort og 1 tap, det er godkjent. Vi er seriemestere 2018/2019 og klare for 3 div. neste sesong. Der har Lørenskog håndballklubb aldri vært, så det er stas for oss alle.
Da er håndballsesongen over for denne gang. Og for en utrolig bra sesong det har vært. Jentene og meg selv har jobbet hardt. Vi har vært seriøse i det vi har gjort og jobbet målbevisst sammen som et lag. Snakk om team Work og team Building, råe har dere vært jenter.
Jeg er stolt av jentene og stolt av meg selv!!!
Bildene er tatt av vår fantastiske fotograf Erik Bratlie!
Hanne
Hvem skal si stopp?
Sitter og leser en artikkel om rovdrift av unge utøvere som var i Aftenposten i går, og jeg er helt sjokkert. Eller er jeg det? Det er akkurat dette jeg snakker om, belastningen på unge utøvere. Nå har jeg hørt og lest om så mange som blir brukt feil, som vil være med på alt og ingen stopper de før det er for sent. Hvor langt skal det gå? Nå må noen sette ned foten og trenere må våkne!
Vi kan ikke la flere unge jenter og gutter slutte som 18 åringer fordi kroppen ikke orker mer. Jeg blir oppriktig lei meg av og lese dette.
Her er et lite utkast fra Aftenposten i går:
Fikk sprøyter – spilte videre
22 år gamle Katarina Aho måtte gjennom en skulderoperasjon. Hun spilte på fire forskjellige lag, inkludert landslaget, ved siden av egentrening og skolegang på en toppidrettslinje med håndball.
Vestfoldingen rakk å spille i eliteserien for Flint bare 16 år gammel. En gang fikk hun to kortisonsprøyter i skulderen og beskjed om å hvile i tre uker, men endte med å spille kamp dagen etter.
– Jeg hadde veldig lyst og turte ikke å si imot. Jeg hadde jo fått muligheten som ung til å spille på høyt nivå.
Aho følte seg presset til å spille bare kamper, men ville trene også.
Som 17-åring kjente hun at kroppen var utslitt. Tenåringen hadde ikke ork til å stå opp. Det var et slit å komme seg på trening. Etter et EM for junior, ville hun ikke mer.
Savnet at noen så helheten
Disse jentene kjenner hverandre. Noen har vært sammen på landslag og mesterskap. Også for Dorthe Sjøkvist (22) var håndballen en stor del av livet.
Derfor ble det naturlig å begynne på en idrettslinje på videregående. Da toppet det seg. Hun trente hver dag på skolen, og med laget om kvelden.
Ungjenta var med på 18-årslaget og deltok i den landsomfattende Lerøyserien, hun spilte kamper i 2. og 3. divisjon for damelaget, og kom i tillegg på landslaget. Oppi det hele var det bylags- og regionsamlinger.
– Jeg tenker at alt dette kunne gått fint, men som ung er man uvitende om hva som er best for seg selv når det kommer til belastning, sier Sjøkvist.
Det ble tatt lite hensyn til at hun spilte på flere arenaer, som da hun kom hjem fra landslagssamling med ordre om full restitusjon.
Damelagstreneneren forventet omtrent at hun skulle bli med på intervalltrening med klubblaget dagen etter. Det endte med beinhinnebetennelse.
Dagen etter at hun kom hjem, etter å ha vært så godt at hun kom med på All star-laget i Lerøyserien, var karrieren over.
– Jeg var ferdig. Som 19-åring var jeg sliten og lei.
I dag er Sjøkvist student i Bergen og trener litt på egen hånd.
Aftenposten har også et annet innlegg i denne serien:
Hammerseng-Edin: – Sannheten er at vi finner unge mennesker helt ned i 13-årsalderen som knasker Voltaren før og etter trening.
https://www.aftenposten.no/100Sport/article/sport-7lExK4.html
Jeg kjenner meg sånn igjen. At man ikke tørr og si i fra at man bare kjører på og hører på hva trenere og støtteapparat sier. Pluss at man vil jo spille og være med. Merker at jeg koker innvendig og synes virkelig synd på disse jentene. Hvis det er spillere som skal spille på flere lag må man sette seg ned, lage en plan og se på belastningen. Hvor mye trening og kamper skal spilleren ha i uken, og det MÅ VÆRE ROM FOR AT SPILLEREN KAN SI AT HUN/HAN ER SLITEN.
Og må man gå idrett på videregående skole for å bli best? Nei, mener jeg. Igjen blir det mer belastning og jeg vet at det er spillere som ikke sier i fra på skolen at de er slitene eller har smerter. Dette pga fravær og fordi de føler at de må være med for å få de beste karakterene. Dette presset på yngre spillere i dagens samfunn synes jeg er skremmende og jeg liker ikke utviklingen. Hvem skal si stopp?
Jeg kan si at det ikke er tøft og være idrettsinvalid og ikke kunne ha et normalt smertefritt liv!!!
Hanne
Baksiden av medaljen 