Baksiden av medaljen

Det siste året har det vært veldig stille fra min side, beklager det. Men det har vært nødvendig, og i dette innlegge vil jeg fortelle dere hvorfor. Fremover vil jeg skrive om litt forskjellige ting, og ikke bare knær, opptrening og proteser.

Her inne har jeg delt min reise med kneprotese. Men dette innlegget vil inneholde noe helt annet og noe veldig personlig. Jeg vil fortelle vår historie som ufrivillig barnløs. For de fleste av oss er det ikke bare bare å bli gravid. Denne prosessen er både positiv og negativ, og den påvirker deg fysisk og psykisk. Og gå igjennom en IVF behandling ser mange på som et nederlag, at dette er noe man skal klare det selv og det er flaut. Dette er noe mange ikke snakker om, for oss har vi vært åpne og glade for at vi kan få hjelp. Tenk heller, hva om det ikke var hjelp å få, hva da? Jeg har hele tiden hatt lyst til å dele vår historie, men ville vente til det riktige tidspunktet. Tiden er inne nå og vi er nå klare for å dele vår tøffe reise mot det vi ønsker oss mest av alt, et barn!

I 2015 måtte jeg ta et valg om jeg skulle få kneprotse eller om vi skulle fortsette å prøve å få barn. Men jeg hadde så mye smerter at vi bestemte oss for at jeg skulle legge meg under kniven og få protese i kneet. Jeg var glad for det der og da, at jeg ikke hadde en baby i hus som jeg måtte passe på siden jeg hadde så mye smerter. Og at det skulle ta så lang tid med opptrening av en kneprotese var jeg ikke forberedt på. Og ikke bedre ble det da jeg fikk vite at kneprotese var for stor, og at smertene ikke ville forsvinne. Men lite visste jeg at vår tøffeste kamp ever sto foran oss. Og smertene fra kneet ble bare piece of cake.

I 2018 fikk vi vår første tid og undersøkelse på Ullevål sykehus til ivf behandling (prøverør). vi hadde før det vært på en utredning på en privat klinikk for å sjekke om det var noe galt med oss. Men vi var friske og raske så ingen visste hvorfor jeg ikke hadde blitt gravid. Noen ganger er det bare sånn og jeg var jo ikke akkurat ung heller. Så med det bestemte vi oss for å søke om hjelp offentlig. November 2018 ble jeg satt i gang på første runde hormoner.

Husker jeg var nervøs for hvordan kroppen ville ta opp alle hormonene som jeg skulle ta. Første 14 dagene skulle jeg ta nesespray også ble det sprøyter. Men jeg merket ikke noen forskjell utenom at magen ble stor etter sprøytene som fikk eggposene til å vokse. Magen gikk ned igjen etter uttaket av eggene. Jeg hadde mange egg som var fine, tror det var rundt 12, også var det 8 som ble befruktet. Så etter 3 dager var embryoene klare for å settes inn. Vi valgte å sette tilbake 2 stk. Tenkte at får vi tvillinger er det bare en bonus. Det hadde allerede blitt jul og vi dro til Sverige for å feire med familien der. Den tiden fra du setter inn embryo og til du kan ta en test er så uendelig lang. Normalt tar det 14 dager etter innsett til man skal ta en blodprøve på sykehuset, men siden det var jul måtte jeg vente noen dager ekstra. Men på lillejulaften var jeg sikker på at jeg var gravid. Kroppen var bare annerledes, men så var jeg uskikker på om det var alle hormoner som gjorde at jeg var trøtt og sliten. Så vi kjøpte en test og på morgningen på julaften tok jeg testen, og den var positiv. Jeg tenkte omg, det kan ikke være sant og at den satt på første forsøk. Jeg løp inn på rommet å vekket min samboer og vi gråt av glede. Det var verdens beste julegave. Men dessverre skulle lykken snus og verdens raste sammen 5 februar. Vi var jo så overlykkelige og hadde bestilt tidlig ultralyd privat for en ekstra sjekk. Jeg var i uke 10 og vi var så glade og spente. Jeg satt meg i stolen og var klar. Legen begynte med ultralyden og vi begge kunne se på henne at noe var galt. Hun sa «jeg finner ingen hjertelyd». Jeg så på skjermen å så bare et lite foster bare ligge der. Hjertene våre ble knust. Jeg holdt meg i sjakk når jeg var der inne, legen bestilte time på Ullevål sykehus til å ta det bort. Når vi kom ut brøyt jeg helt sammen. Den verste dagen i mitt liv ever. Samme dag hadde jeg kamp med laget mitt og jeg dro på kamp, men var knust innvendig. Tror jeg klarte å komme igjennom dagen i sjokk. Ingen visste hva jeg hadde mistet eller vært igjennom. Jeg hadde ikke sagt det til laget at jeg prøvde å bli gravid. 2 dager senere var jeg på Ullevål sykehuset for å ta det bort. Fy f, det er det verste og vondeste jeg har vært med om både fysisk og psykisk. Jeg var forberedt på at det skulle gå fort, men nei. Først fikk jeg 1 dose med piller som skulle få det ut, men det gikk ikke, så fikk 1 dose til. Det ble kveld og jeg hadde pinet meg igjennom hele dagen med utholdelige smerter. Jeg måtte være der over natten siden ikke alt hadde kommet ut. Natten var lang og vond, og siden jeg ikke tåler morfin var det ikke så mye smertestillende som jeg kunne få. Så det gikk i varmeflasker og Paracet. Morgningen kom og det var tide med ny sjekk, og legen sa at alt er ikke ute så vi må skrape ut resten. Jeg tenkte, nå orker jeg ikke mer, jeg klarer ikke mer. Men var bare å komme seg opp på hesten igjen å få det gjort. Ble lagt i narkose og fikk skrapet ut resten. Endelig kom min verdens beste samboer å hentet meg. Nå hadde jeg kommet meg igjennom den verste opplevelsen noen gang. Jeg lå på sofaen å sørget i 1 uke, ville ikke se eller snakke med noen. Var helt knekt. Det tok tid å komme seg over tapet. Men det skulle ikke stoppe oss til å prøve på nytt. Ønsket var så sterkt.

Vi prøvde igjen med engang når kroppen min var klar og det ble noen runder. Vi hadde fryseforsøk og de ble jeg ikke gravid på. Så jeg måtte igjennom en ny runde med hormoner, egguttak og innsett med ferske embryo. Vi satt alltid inn 2 avgangen på Rikshospitalet. Og denne gangen ble jeg gravid, men spontanaborterte. Så da var det bare og vente på menstruasjonen igjen å starte opp på nytt. Fra 2018 til 2020 har vært den tøffeste tiden i mitt liv. Det har vært tøffere enn alle runder jeg har hatt med kneoperasjoner og opptrening. Alle rundene med hormoner, venting, uttak av egg, innsett av egg, ultralyder, enda mer venting, smerte, enda mer smerte, nedturer, oppturer, flere nedturer, ensomheten, forståelse, lite forståelse, følelsen av å være alene har vært så sykt tøft. Jeg mistet meg selv, selvtilliten ble dårlig, jeg har trukket meg unna mine venner fordi jeg følte meg mislykka. Trengte tid for meg selv og ville ikke snakke om hva vi gikk igjennom, for det var for tøft og smertefullt. Jeg hadde den BESTE støtten i min samboer, uten han og våre samtaler hadde jeg aldri klart meg. Min familie har også vært til god hjelp med god støtte. Men det er vanskelig for andre å sette seg inn i hva man går igjennom når man ikke har opplevd det selv. Men det tyngste og vondeste tiden har vært selvfølgelig når jeg har hatt en abort eller spontanabort, tiden i mellom og ventingen klarer man. Men den følelsen vi har hatt når vi har mistet har vært så vond. Jeg har følt meg mislykka fordi jeg ikke har klart å holde på fosteret eller ikke blitt gravid. I disse periodene det har vært som tøffest har jeg brukt mye av min mentale trening å komme igjennom dagene. Tenkt mye på at hva er det jeg kan gjøre med det, det var en grunn for at det ble en abort og tenkt mye på at i disse tilfellene har jeg null kontroll. Det er ikke opp til meg, det er ikke noe jeg kan spise eller gjøre, det er bare opp til embryoet om det vil feste seg eller ikke. Og det har vært en stor kamp å akseptere, at det ikke er noe vi kan gjøre for at det skal feste seg. Så jeg jobbet mye igjen nå med aksept som jeg gjorde med alle skadene mine, men denne gangen var det vanskeligere. Det har tatt tid for meg, men det har jeg akseptert og vært greit. Det er en tøft å være ufrivillig barnløs og da må det også være greit at det tar tid med sorgprosesser, leging av sår, være for seg selv, tenke på seg selv og bruke tid på seg selv. Ting tar tid!

I mai 2020 ble jeg endelig gravid igjen og som de andre gangen skulle heller ikke dette gå vår vei. De ringer fra sykehuset den dagen jeg skal få svar på blodprøvene og da var HCG nivået lavt, men såpass høyt at de ville vente å se om det steg om et par dager igjen. Så jeg måtte ta ny blodprøve og HCG nivået steg, men ikke så mye som de ville. Jeg måtte ta enda en ny blodprøve om 2 dager. De ringte da etter den siste blodprøven å sa at alt så bra ut og at jeg var gravid, nå kunne jeg puste. I midten av juni hadde jeg veldig magesmerter en dag, men jeg tenkte kanskje at jeg bare var sulten. Så jeg spiste litt også gikk jeg en tur for å se om det ble bedre etter at jeg hadde beveget meg litt. Kom hjem hadde ikke blitt bedre så jeg la meg ned for å slappe av litt. Jeg gikk på do etter en stund og da var det blod. Jeg skrek og begynte å gråte. Vi ringte sykehuset og de ville at jeg skulle komme inn på en ultralyd. Jeg var nå i uke 6+4. Kom på sykehuset og der finner de ingen hjertelyd eller foster. Jeg var gravid utenfor livmoren, så da ble jeg lagt rett inn og under kniven igjen. De fjernet det som skulle fjernes og for at de skulle være sikre på at alt ble borte, fikk jeg en hestesprøyte med cellegift. Jeg var helt tom, operasjonen gikk bra, men jeg hadde det jævlig inni meg. Igjen måtte jeg bygge meg selv opp. Jeg var så utrolig sliten mentalt og fysisk, og følte ingen mening med livet. Hvorfor skjer dette meg, vi gjør alt rett, vi er friske, embryoene er bra, vi forstår ingenting. Dette var det siste forsøket vårt på sykehuset. Nå var spørsmålet, hva gjør vi nå?

Høsten 2020 har vi bestemt oss for å starte opp igjen. Siden jeg kroppen min måtte vente 3 måneder før vi kunne prøve igjen, var tiden inne nå. Vi skulle nå starte med friske ark på et nytt sted. Valget landet på en privatklinikken Medicus i Oslo. Vi var så klare for å komme i gang, for dette skulle jo bare lykkes. Boksen med HÅP var fullt opp og motivasjonen var så sterk. November starte jeg opp med hormoner og her var alt annerledes fra sykehuset. Hormonprosessen var kortere og mer effektiv. Så fra jeg startet opp med hormoner til jeg hadde innsett gikk det bare 14 dager. Jeg følte meg så rolig og avslappet i denne runden, alt var så behagelig. Medicus var det bare kjærlighet og ingen stress, for på sykehuset følte jeg at vi var på et samlebånd og mye stress. Der hadde jeg ingen fast lege som jeg gikk til og man satt i et venterom med alle gravide og fødeklar kvinner, det var veldig stressende og sårende. Men veldig flinke alle som jobbet der. Tilbake til Medicus, der hadde jeg fast lege og de var ingen stress. Der kunne jeg bruke den tiden jeg ville inne hos legen, kunne spørre og grave. Dagen på innsett ble det brukt ultralyd, og ting ble forklart og vist på skjermen, det roet meg veldig.

Nå måtte vi vente 14 dager til jeg kunne ta en blodprøve å få svar på om jeg var gravid eller ikke. Jeg hadde som alle andre gangene en god følelse, for man skal alltid ha trua at det går. Jeg hadde en god følelse, men var alltid redd for å bli skuffet. Dagen kom, jeg dro på morgningen å tok blodprøve og utpå dagen ringte de og sa at jeg var GRAVID. OMG, jeg gråt i telefonen og jeg var overlykkelig. Ringte med engang til min samboer og vi trodde ikke at det var sant, men det var det. Julen kom og jeg var så trøtt og lite matlyst, ellers var formen strålende. På nyåret skulle jeg tilbake på Medicus og ha en kontroll med ultralyd for å se liv.

Jeg var så nervøs og kvalm, bildene fra når vi ikke fant hjertelyd var printet fast i hodet mitt. Takk og lov var det liv og en sterk hjertelyd, alt så fint ut og som det skulle være etter 6 uker.

Vi var overlykkelige! Siden jeg ikke er ung i gravidverden, ble jeg spurt om jeg ville ta fosterdiagnostikk for å se om alt sto bra til. Vi bestemte at jeg skulle starte med KUB test, det er blodprøve og ultralyd. Vi måtte vente 14 dager på svar, men vi var vant til venting, men dette synes jeg var nervepirrende, vi klarte ikke slappe av. Tiden kom og jeg dro på sykehuset for å få svar. Jeg la meg på benken og legen sjekket fosteret nøye på ultralyden. Han sa at alt sto bra til med HENNE. Vi ventet en jente ❤

Etter sjekken på ultralyden skulle blodprøven sjekkes, og den var dessverre ikke bra. Viste et avvik på trisomi 21 som er downsyndrom. Jeg ble helt satt ut og kjempe lei meg og jeg forsto ingenting. Alt så jo bra ut på ultralyden. Legen spurte om jeg ville teste videre å se om det var noe feil med fosteret med å ta en Nipt test, det er en blodprøve og som skal gi 99,9 prosent sikkerhet om fosteret er friskt. Jeg sa ja og gikk for å ta en ny blodprøve. Vi måtte igjen vente 14 dager på svar. All den ventingen var helt jævlig og jeg kjente at jeg ble mer og mer sliten. Mine tanker var hele tiden på jenta vår i magen og svaret på testene. Tenk hvis hun ikke er frisk, hva gjør vi da. Nå som jeg endelig hadde blitt gravid, så skulle det ikke gå nå heller. Men vi prøvde så godt vi kunne å være positive, at det fortsatt var håp. 14 dager gikk også ringte de endelig fra sykehuset. Jeg skalv og var så sykt nervøs. Legen sa at de hadde fått svar på Nipt testen og at hun var veldig syk, hun hadde noe som het trisomi 18, og det er et syndrom som ikke er levbart sa hun i den andre enden. Legen forsto ikke hvordan det var mulig etter at de første blodprøvene viste trisomi 21, så hun ville at jeg skulle ta en fostervannsprøve for å være 100 prosent sikre. Vi avtalte tid dagen etter. Men etter at jeg la på, knakk jeg helt sammen. Dette klarer jeg ikke mer av, alle de negative beskjedene og ventingen ble for mye for meg. Det gjorde så vondt å få disse beskjedene og vi forsto ikke hvordan det var mulig. Skulle ikke disse testene være sikre, hvorfor viste de forskjellige syndrom. Var hun ikke frisk, mister vi henne. Tankene og følelsene gikk i spinn i kroppen min. Jeg var så sliten, men jeg levde fortsatt på håpet at hun var frisk. Vi hadde jo ikke fått det endelige startet ennå, så da er det alltid håp. Dagen etter dro vi på sykehuset igjen og da var det tid for fostervannsprøve.

Siden det fortsatt var covid, måtte jeg gå inn alene. Omg, så nervøs jeg var.Testen ble tatt, jeg fikk en lang nål i magen og de tok en ny ultralyd undersøkelse. Igjen var ultralyden kjempe fin, ingen tegn der på at det var noe galt med henne. Så legen forsto ikke hvordan Nipt testen kunne vise trisomi 18. men jeg måtte bare vente på svar. Så igjen for ente gang, måtte vi vente 14 dager.

Dagene gikk og jeg levde i en boble, klarte ikke fokusere eller gjøre noe som helst. Alle mine tanker gikk til hvordan utfalle ville bli. Var babyen vår frisk eller ikke, måtte jeg igjen inn å skrape henne bort. Det var brutalt. Dagen kom når legen skulle ringe. Jeg gikk hele dagen med den største klumpen i magen, jeg var kvalm, trist fordi jeg var så redd, tankefull og nervøs. Jeg bestemmer meg for å komme meg ut for å gå en tur, Martin var på jobb så jeg hadde reist opp til mamma og pappa, fordi jeg ikke orket å være alene. Så mamma og jeg gikk ut for å få frisk luft og i det vi går ut ringer telefonen og jeg kjenner på en følelse med kvalme og svimmelhet jeg aldri har kjent på før. Jeg var så sykt nervøs at jeg nesten ikke tørte å ta telefonen. Men jeg svarer og legen informerer meg om at alt var bra med jenta vår, hun var frisk som en fisk. Jeg blir så glad og lettet, begynner å gråte mens jeg snakker med legen og tenker at dette er uvirkelig. Vi venter en FRISK FANTASTISK JENTE❤️

Det jeg ikke forstår er at de testene som vi tok som KUB og Nipt test, at de viste at noe var galt med jenta vår forstår jeg ikke. Tenk hvis vi hadde bestemt oss for at jeg skulle ta en abort etter Nipt testen, omg. Jeg trodde disse testene var bunnsolide. Tenk alle de som tar abort etter negative svar på disse testene. Jeg blir uvel av å tenke på det. Jeg er overlykkelig for at vi bestemte oss for å ta en fostervannsprøve. Etter 4 måneder med nerver og mye tårer, så hadde jeg en fantastisk graviditet. Tenk at mine knær holdt og at kroppen min ikke fikk noen varig men💪🏼

Takk og lov endte denne dramatiske reisen godt for oss. Etter 5 lange år skulle vi få den gleden av å bli foreldre. Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så vanskelig og tøft å få barn. At kroppen min skulle igjennom så mye. Trodde jeg hadde fått nok med alle skader og shit. Men nå når vi sitter igjen med den vakreste skapningen, er ALT VÆRT DET❤️

I 2016 fikk jeg kneprotese etter en lang tid med smerter 24/7. Min samboer og jeg hadde bestemt at det var best å få satt inn protese før jeg skulle gå gravid, siden kneet mitt var helt ødelagt.

Men det jeg ikke hadde tenkt på, var at det er jo ikke sikkert at jeg kunne bli gravid. Jeg visste at jeg ikke hadde noen sykdommer, men min fertilitet kunne jo bli dårligere siden jeg begynte å nærme meg 40. Men helt ærlig tenkte jeg ikke på det, jeg skulle jo bare bli gravid. Tiden gikk etter proteseoperasjonen, og siden jeg hadde så mye smerter etter operasjonen og den ikke var vellykket. Begynte klokken virkelig å tikke for min del. Vi hadde begynt å prøve, men ingenting skjedde. Jeg kjøpte eggløsningtester, men ingen graviditet og klokken begynte virkelig å tikke nå. Denne tiden synes jeg var så frustrende og vanskelig. Alle rundt meg ble gravide og fikk barn. Jeg følte meg så mislykket og ansvarlig for at vi ikke fikk barn siden jeg begynte å bli gammel i gravidverden og fordi min helse hadde tatt så mye tid. Og helsen var fortsatt ikke bra. Jeg var mye sliten psykisk og fysisk pga smerter og frustrasjon. Jeg fikk ikke jobbet pga smerter, så mine tanker gikk i spinn. Tenk om jeg ikke kan få barn, tenk hvis kneet ikke blir bra, jeg var så mentalt stresset. Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg kom igjennom dagene. Det var liksom ikke bare det at vi ikke fikk barn, men jeg hadde så mye smerter også. Men jeg har en så fantastisk samboer og familie som hele tiden støttet meg og som roet meg ned. Men og være ufrivillig barnløs, synes jeg var den tøffeste kampen. Jeg følte at smertene rundt knærne kunne jeg styre litt og ha på en måte kontroll på, men det å ikke få barn var jævlig. Det var ikke noe jeg kunne gjøre noe med, det var bare noe som ville skje hvis det var meningen. Helt forferdelig! Jeg ble veldig innelukket, trakk meg unna venner fordi jeg ikke ville snakke om det fordi jeg var sliten mentalt og null selvtillit. Jeg kjente meg ikke selv igjen, ble innelukket og sliten. Så jeg dyttet mine venner bort og ville bare være hjemme i trygge omgivelser.

Martin og jeg satt oss ned for å snakke sammen om hva vi ville. Vi ville ha BARN! Og bestemte oss for å ta kontakt med en klinikk for å få en utredning på oss begge. Jeg var nå 38 år og ble snart 39. Vi hadde nå vært ufrivillig barnløs i 2 år, vi hadde nok søkt om hjelp før hadde det ikke vært for denne mislykkede protesen som gjorde min hverdag tung og vond.

Jeg prøvde i all min makt for å få en smertefri hverdag, med trening og hvile, men neida, skulle ikke være så enkelt nei.

Men etter klinikkbesøket bestemte vi oss for å få hjelp. Jeg følte litt på den følelsen av at jeg var mislykket som ikke kunne bli gravid og måtte oppsøke hjelp. Men de tankene klarte jeg og snu fort og heller tenke at, vi er heldige som har muligheten til å få hjelp. De søkte for oss i det offentlige for å se om vi kunne komme inn der før vi prøvde det private. Siden jeg var over 38 år var sjansene små. vi sendte inn søknaden tidlig vår 2018 og høsten 2018 var vi i gang. Jeg hadde da blitt 39, men vi kom inn på det offentlige. Litt over 3 år etter fikk vi vår elskede datter Calisi Astrid❤️

Hvordan er det og var det for dere å være ufrivillig barnløs? Følte dere på sjalusi på andre som fikk barn? Jeg merket at jeg trakk meg unna de som hadde barn, det ble så sårt for meg. Hele perioden som ufrivillig barnløs var veldig tøff. Tanken på at tenk hvis jeg ikke skal bli mamma var så vond. Men vi var utrolig heldig til slutt og jeg føler så med alle de som ikke har lykkes ennå. Jeg sender dere alle masse håp og varme❤️

I går var vi så heldig å ha ett innlegg i VG Helg. Der jeg forteller om den lange tøffe veien til å få barn. Håper dere vil lese vår historie og del den gjerne. Jeg synes det er så viktig å dele og kanskje jeg kan hjelpe andre som har det tøft med å få barn. Jeg vil gjerne hjelpe deg/dere med å holde håpet opp💖

Da er 2021 over. Året som ble det beste og lykkeligste noen gang. Vår datter Calisi Astrid kom til verden<3 Håpet at jeg en dag skulle bli mamma har alltid vært der, men har også tenkt at det kanskje aldri ville skje. Så for oss var 2021 the perfect year😍

Tenk at jeg fikk oppleve det, å være mamma i julen, perfekt slutt på året. Jeg kan bare si at jeg elsker alt med julen, men 2021 toppet alt. Jeg feiret det med min datter for første gang og som en familie på 3. Ser så frem i mot alle ferier og alle julefeiringer vi skal ha sammen. Vår jul ble i Sverige i år, hos Martin sin familie. Vi var først noen dager i Gøteborg og julaften ble i Jönköping. Vi storkoste oss som familie på tur og på hotell. Etter dagene i Sverige dro Calisi og jeg på hytta med min mamma og pappa noen dager. Der er det alltid deilig å være og godt for kropp og sjel.

Så takknemlig for 2021 og vår første jul som familie. Nå er vi klare for 2022 og hva det har å by på!

Jeg håper at alle som er i en ivfprosess at dere holder motet oppe, selvom det ikke har gått deres vei ennå. Vær stolte av dere selv, for det er et langt maraton vi skal igjennom med en berg og dalbane med følelser. Det er viktig at man tar seg tid til å være trist når det går dårlig og ha trua hele tiden på at det skal gå bra. Jeg vet at det kan være vanskelig å være positiv når det har gått dårlig hvert forsøk, men da hjalp det meg å være trist en periode, også jobbe seg sakte opp igjen. Det er også viktig å tørre og snakke om det. Enten det er din partner, familie, venner eller en coach. Snakk om hva du føler og hvordan du har det, det er til stor hjelp. Kan jeg hjelpe deg, er det bare å ta kontakt<3 Jeg vet hva du går igjennom!

Ønsker dere alle et Godt Nytt År!

Hanne 🙂

Den dagen du kom til verden, var den lykkeligste dagen i vårt liv noen sinne.❤️

Det siste året har det vært veldig stille fra min side, beklager det. Men det har vært nødvendig, og i dette innlegge vil jeg fortelle dere hvorfor. Fremover vil jeg skrive om litt forskjellige ting, og ikke bare knær, opptrening og proteser.

Her inne har jeg delt min reise med kneprotese. Men dette innlegget vil inneholde noe helt annet og noe veldig personlig. Jeg vil fortelle vår historie som ufrivillig barnløs. For de fleste av oss er det ikke bare bare å bli gravid. Denne prosessen er både positiv og negativ, og den påvirker deg fysisk og psykisk. Og gå igjennom en IVF behandling ser mange på som et nederlag, at dette er noe man skal klare det selv og det er flaut. Dette er noe mange ikke snakker om, for oss har vi vært åpne og glade for at vi kan få hjelp. Tenk heller, hva om det ikke var hjelp å få, hva da? Jeg har hele tiden hatt lyst til å dele vår historie, men ville vente til det riktige tidspunktet. Tiden er inne nå og vi er nå klare for å dele vår tøffe reise mot det vi ønsker oss mest av alt, et barn!

I 2015 måtte jeg ta et valg om jeg skulle få kneprotse eller om vi skulle fortsette å prøve å få barn. Men jeg hadde så mye smerter at vi bestemte oss for at jeg skulle legge meg under kniven og få protese i kneet. Jeg var glad for det der og da, at jeg ikke hadde en baby i hus som jeg måtte passe på siden jeg hadde så mye smerter. Og at det skulle ta så lang tid med opptrening av en kneprotese var jeg ikke forberedt på. Og ikke bedre ble det da jeg fikk vite at kneprotese var for stor, og at smertene ikke ville forsvinne. Men lite visste jeg at vår tøffeste kamp ever sto foran oss. Og smertene fra kneet ble bare piece of cake.

I 2018 fikk vi vår første tid og undersøkelse på Ullevål sykehus til ivf behandling (prøverør). vi hadde før det vært på en utredning på en privat klinikk for å sjekke om det var noe galt med oss. Men vi var friske og raske så ingen visste hvorfor jeg ikke hadde blitt gravid. Noen ganger er det bare sånn og jeg var jo ikke akkurat ung heller. Så med det bestemte vi oss for å søke om hjelp offentlig. November 2018 ble jeg satt i gang på første runde hormoner.

Husker jeg var nervøs for hvordan kroppen ville ta opp alle hormonene som jeg skulle ta. Første 14 dagene skulle jeg ta nesespray også ble det sprøyter. Men jeg merket ikke noen forskjell utenom at magen ble stor etter sprøytene som fikk eggposene til å vokse. Magen gikk ned igjen etter uttaket av eggene. Jeg hadde mange egg som var fine, tror det var rundt 12, også var det 8 som ble befruktet. Så etter 3 dager var embryoene klare for å settes inn. Vi valgte å sette tilbake 2 stk. Tenkte at får vi tvillinger er det bare en bonus. Det hadde allerede blitt jul og vi dro til Sverige for å feire med familien der. Den tiden fra du setter inn embryo og til du kan ta en test er så uendelig lang. Normalt tar det 14 dager etter innsett til man skal ta en blodprøve på sykehuset, men siden det var jul måtte jeg vente noen dager ekstra. Men på lillejulaften var jeg sikker på at jeg var gravid. Kroppen var bare annerledes, men så var jeg uskikker på om det var alle hormoner som gjorde at jeg var trøtt og sliten. Så vi kjøpte en test og på morgningen på julaften tok jeg testen, og den var positiv. Jeg tenkte omg, det kan ikke være sant og at den satt på første forsøk. Jeg løp inn på rommet å vekket min samboer og vi gråt av glede. Det var verdens beste julegave. Men dessverre skulle lykken snus og verdens raste sammen 5 februar. Vi var jo så overlykkelige og hadde bestilt tidlig ultralyd privat for en ekstra sjekk. Jeg var i uke 10 og vi var så glade og spente. Jeg satt meg i stolen og var klar. Legen begynte med ultralyden og vi begge kunne se på henne at noe var galt. Hun sa «jeg finner ingen hjertelyd». Jeg så på skjermen å så bare et lite foster bare ligge der. Hjertene våre ble knust. Jeg holdt meg i sjakk når jeg var der inne, legen bestilte time på Ullevål sykehus til å ta det bort. Når vi kom ut brøyt jeg helt sammen. Den verste dagen i mitt liv ever. Samme dag hadde jeg kamp med laget mitt og jeg dro på kamp, men var knust innvendig. Tror jeg klarte å komme igjennom dagen i sjokk. Ingen visste hva jeg hadde mistet eller vært igjennom. Jeg hadde ikke sagt det til laget at jeg prøvde å bli gravid. 2 dager senere var jeg på Ullevål sykehuset for å ta det bort. Fy f, det er det verste og vondeste jeg har vært med om både fysisk og psykisk. Jeg var forberedt på at det skulle gå fort, men nei. Først fikk jeg 1 dose med piller som skulle få det ut, men det gikk ikke, så fikk 1 dose til. Det ble kveld og jeg hadde pinet meg igjennom hele dagen med utholdelige smerter. Jeg måtte være der over natten siden ikke alt hadde kommet ut. Natten var lang og vond, og siden jeg ikke tåler morfin var det ikke så mye smertestillende som jeg kunne få. Så det gikk i varmeflasker og Paracet. Morgningen kom og det var tide med ny sjekk, og legen sa at alt er ikke ute så vi må skrape ut resten. Jeg tenkte, nå orker jeg ikke mer, jeg klarer ikke mer. Men var bare å komme seg opp på hesten igjen å få det gjort. Ble lagt i narkose og fikk skrapet ut resten. Endelig kom min verdens beste samboer å hentet meg. Nå hadde jeg kommet meg igjennom den verste opplevelsen noen gang. Jeg lå på sofaen å sørget i 1 uke, ville ikke se eller snakke med noen. Var helt knekt. Det tok tid å komme seg over tapet. Men det skulle ikke stoppe oss til å prøve på nytt. Ønsket var så sterkt.

Vi prøvde igjen med engang når kroppen min var klar og det ble noen runder. Vi hadde fryseforsøk og de ble jeg ikke gravid på. Så jeg måtte igjennom en ny runde med hormoner, egguttak og innsett med ferske embryo. Vi satt alltid inn 2 avgangen på Rikshospitalet. Og denne gangen ble jeg gravid, men spontanaborterte. Så da var det bare og vente på menstruasjonen igjen å starte opp på nytt. Fra 2018 til 2020 har vært den tøffeste tiden i mitt liv. Det har vært tøffere enn alle runder jeg har hatt med kneoperasjoner og opptrening. Alle rundene med hormoner, venting, uttak av egg, innsett av egg, ultralyder, enda mer venting, smerte, enda mer smerte, nedturer, oppturer, flere nedturer, ensomheten, forståelse, lite forståelse, følelsen av å være alene har vært så sykt tøft. Jeg mistet meg selv, selvtilliten ble dårlig, jeg har trukket meg unna mine venner fordi jeg følte meg mislykka. Trengte tid for meg selv og ville ikke snakke om hva vi gikk igjennom, for det var for tøft og smertefullt. Jeg hadde den BESTE støtten i min samboer, uten han og våre samtaler hadde jeg aldri klart meg. Min familie har også vært til god hjelp med god støtte. Men det er vanskelig for andre å sette seg inn i hva man går igjennom når man ikke har opplevd det selv. Men det tyngste og vondeste tiden har vært selvfølgelig når jeg har hatt en abort eller spontanabort, tiden i mellom og ventingen klarer man. Men den følelsen vi har hatt når vi har mistet har vært så vond. Jeg har følt meg mislykka fordi jeg ikke har klart å holde på fosteret eller ikke blitt gravid. I disse periodene det har vært som tøffest har jeg brukt mye av min mentale trening å komme igjennom dagene. Tenkt mye på at hva er det jeg kan gjøre med det, det var en grunn for at det ble en abort og tenkt mye på at i disse tilfellene har jeg null kontroll. Det er ikke opp til meg, det er ikke noe jeg kan spise eller gjøre, det er bare opp til embryoet om det vil feste seg eller ikke. Og det har vært en stor kamp å akseptere, at det ikke er noe vi kan gjøre for at det skal feste seg. Så jeg jobbet mye igjen nå med aksept som jeg gjorde med alle skadene mine, men denne gangen var det vanskeligere. Det har tatt tid for meg, men det har jeg akseptert og vært greit. Det er en tøft å være ufrivillig barnløs og da må det også være greit at det tar tid med sorgprosesser, leging av sår, være for seg selv, tenke på seg selv og bruke tid på seg selv. Ting tar tid!

I mai 2020 ble jeg endelig gravid igjen og som de andre gangen skulle heller ikke dette gå vår vei. De ringer fra sykehuset den dagen jeg skal få svar på blodprøvene og da var HCG nivået lavt, men såpass høyt at de ville vente å se om det steg om et par dager igjen. Så jeg måtte ta ny blodprøve og HCG nivået steg, men ikke så mye som de ville. Jeg måtte ta enda en ny blodprøve om 2 dager. De ringte da etter den siste blodprøven å sa at alt så bra ut og at jeg var gravid, nå kunne jeg puste. I midten av juni hadde jeg veldig magesmerter en dag, men jeg tenkte kanskje at jeg bare var sulten. Så jeg spiste litt også gikk jeg en tur for å se om det ble bedre etter at jeg hadde beveget meg litt. Kom hjem hadde ikke blitt bedre så jeg la meg ned for å slappe av litt. Jeg gikk på do etter en stund og da var det blod. Jeg skrek og begynte å gråte. Vi ringte sykehuset og de ville at jeg skulle komme inn på en ultralyd. Jeg var nå i uke 6+4. Kom på sykehuset og der finner de ingen hjertelyd eller foster. Jeg var gravid utenfor livmoren, så da ble jeg lagt rett inn og under kniven igjen. De fjernet det som skulle fjernes og for at de skulle være sikre på at alt ble borte, fikk jeg en hestesprøyte med cellegift. Jeg var helt tom, operasjonen gikk bra, men jeg hadde det jævlig inni meg. Igjen måtte jeg bygge meg selv opp. Jeg var så utrolig sliten mentalt og fysisk, og følte ingen mening med livet. Hvorfor skjer dette meg, vi gjør alt rett, vi er friske, embryoene er bra, vi forstår ingenting. Dette var det siste forsøket vårt på sykehuset. Nå var spørsmålet, hva gjør vi nå?

Høsten 2020 har vi bestemt oss for å starte opp igjen. Siden jeg kroppen min måtte vente 3 måneder før vi kunne prøve igjen, var tiden inne nå. Vi skulle nå starte med friske ark på et nytt sted. Valget landet på en privatklinikken Medicus i Oslo. Vi var så klare for å komme i gang, for dette skulle jo bare lykkes. Boksen med HÅP var fullt opp og motivasjonen var så sterk. November starte jeg opp med hormoner og her var alt annerledes fra sykehuset. Hormonprosessen var kortere og mer effektiv. Så fra jeg startet opp med hormoner til jeg hadde innsett gikk det bare 14 dager. Jeg følte meg så rolig og avslappet i denne runden, alt var så behagelig. Medicus var det bare kjærlighet og ingen stress, for på sykehuset følte jeg at vi var på et samlebånd og mye stress. Der hadde jeg ingen fast lege som jeg gikk til og man satt i et venterom med alle gravide og fødeklar kvinner, det var veldig stressende og sårende. Men veldig flinke alle som jobbet der. Tilbake til Medicus, der hadde jeg fast lege og de var ingen stress. Der kunne jeg bruke den tiden jeg ville inne hos legen, kunne spørre og grave. Dagen på innsett ble det brukt ultralyd, og ting ble forklart og vist på skjermen, det roet meg veldig.

Nå måtte vi vente 14 dager til jeg kunne ta en blodprøve å få svar på om jeg var gravid eller ikke. Jeg hadde som alle andre gangene en god følelse, for man skal alltid ha trua at det går. Jeg hadde en god følelse, men var alltid redd for å bli skuffet. Dagen kom, jeg dro på morgningen å tok blodprøve og utpå dagen ringte de og sa at jeg var GRAVID. OMG, jeg gråt i telefonen og jeg var overlykkelig. Ringte med engang til min samboer og vi trodde ikke at det var sant, men det var det. Julen kom og jeg var så trøtt og lite matlyst, ellers var formen strålende. På nyåret skulle jeg tilbake på Medicus og ha en kontroll med ultralyd for å se liv.

Jeg var så nervøs og kvalm, bildene fra når vi ikke fant hjertelyd var printet fast i hodet mitt. Takk og lov var det liv og en sterk hjertelyd, alt så fint ut og som det skulle være etter 6 uker.

Vi var overlykkelige! Siden jeg ikke er ung i gravidverden, ble jeg spurt om jeg ville ta fosterdiagnostikk for å se om alt sto bra til. Vi bestemte at jeg skulle starte med KUB test, det er blodprøve og ultralyd. Vi måtte vente 14 dager på svar, men vi var vant til venting, men dette synes jeg var nervepirrende, vi klarte ikke slappe av. Tiden kom og jeg dro på sykehuset for å få svar. Jeg la meg på benken og legen sjekket fosteret nøye på ultralyden. Han sa at alt sto bra til med HENNE. Vi ventet en jente ❤

Etter sjekken på ultralyden skulle blodprøven sjekkes, og den var dessverre ikke bra. Viste et avvik på trisomi 21 som er downsyndrom. Jeg ble helt satt ut og kjempe lei meg og jeg forsto ingenting. Alt så jo bra ut på ultralyden. Legen spurte om jeg ville teste videre å se om det var noe feil med fosteret med å ta en Nipt test, det er en blodprøve og som skal gi 99,9 prosent sikkerhet om fosteret er friskt. Jeg sa ja og gikk for å ta en ny blodprøve. Vi måtte igjen vente 14 dager på svar. All den ventingen var helt jævlig og jeg kjente at jeg ble mer og mer sliten. Mine tanker var hele tiden på jenta vår i magen og svaret på testene. Tenk hvis hun ikke er frisk, hva gjør vi da. Nå som jeg endelig hadde blitt gravid, så skulle det ikke gå nå heller. Men vi prøvde så godt vi kunne å være positive, at det fortsatt var håp. 14 dager gikk også ringte de endelig fra sykehuset. Jeg skalv og var så sykt nervøs. Legen sa at de hadde fått svar på Nipt testen og at hun var veldig syk, hun hadde noe som het trisomi 18, og det er et syndrom som ikke er levbart sa hun i den andre enden. Legen forsto ikke hvordan det var mulig etter at de første blodprøvene viste trisomi 21, så hun ville at jeg skulle ta en fostervannsprøve for å være 100 prosent sikre. Vi avtalte tid dagen etter. Men etter at jeg la på, knakk jeg helt sammen. Dette klarer jeg ikke mer av, alle de negative beskjedene og ventingen ble for mye for meg. Det gjorde så vondt å få disse beskjedene og vi forsto ikke hvordan det var mulig. Skulle ikke disse testene være sikre, hvorfor viste de forskjellige syndrom. Var hun ikke frisk, mister vi henne. Tankene og følelsene gikk i spinn i kroppen min. Jeg var så sliten, men jeg levde fortsatt på håpet at hun var frisk. Vi hadde jo ikke fått det endelige startet ennå, så da er det alltid håp. Dagen etter dro vi på sykehuset igjen og da var det tid for fostervannsprøve.

Siden det fortsatt var covid, måtte jeg gå inn alene. Omg, så nervøs jeg var.Testen ble tatt, jeg fikk en lang nål i magen og de tok en ny ultralyd undersøkelse. Igjen var ultralyden kjempe fin, ingen tegn der på at det var noe galt med henne. Så legen forsto ikke hvordan Nipt testen kunne vise trisomi 18. men jeg måtte bare vente på svar. Så igjen for ente gang, måtte vi vente 14 dager.

Dagene gikk og jeg levde i en boble, klarte ikke fokusere eller gjøre noe som helst. Alle mine tanker gikk til hvordan utfalle ville bli. Var babyen vår frisk eller ikke, måtte jeg igjen inn å skrape henne bort. Det var brutalt. Dagen kom når legen skulle ringe. Jeg gikk hele dagen med den største klumpen i magen, jeg var kvalm, trist fordi jeg var så redd, tankefull og nervøs. Jeg bestemmer meg for å komme meg ut for å gå en tur, Martin var på jobb så jeg hadde reist opp til mamma og pappa, fordi jeg ikke orket å være alene. Så mamma og jeg gikk ut for å få frisk luft og i det vi går ut ringer telefonen og jeg kjenner på en følelse med kvalme og svimmelhet jeg aldri har kjent på før. Jeg var så sykt nervøs at jeg nesten ikke tørte å ta telefonen. Men jeg svarer og legen informerer meg om at alt var bra med jenta vår, hun var frisk som en fisk. Jeg blir så glad og lettet, begynner å gråte mens jeg snakker med legen og tenker at dette er uvirkelig. Vi venter en FRISK FANTASTISK JENTE❤️

Det jeg ikke forstår er at de testene som vi tok som KUB og Nipt test, at de viste at noe var galt med jenta vår forstår jeg ikke. Tenk hvis vi hadde bestemt oss for at jeg skulle ta en abort etter Nipt testen, omg. Jeg trodde disse testene var bunnsolide. Tenk alle de som tar abort etter negative svar på disse testene. Jeg blir uvel av å tenke på det. Jeg er overlykkelig for at vi bestemte oss for å ta en fostervannsprøve. Etter 4 måneder med nerver og mye tårer, så hadde jeg en fantastisk graviditet. Tenk at mine knær holdt og at kroppen min ikke fikk noen varig men💪🏼

Takk og lov endte denne dramatiske reisen godt for oss. Etter 5 lange år skulle vi få den gleden av å bli foreldre. Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så vanskelig og tøft å få barn. At kroppen min skulle igjennom så mye. Trodde jeg hadde fått nok med alle skader og shit. Men nå når vi sitter igjen med den vakreste skapningen, er ALT VÆRT DET❤️

Hei og hopp det er mandag!

Mandag betyr ny uke og mange nye muligheter for alle og enhver. Helgen har vært fantastisk og jeg har fått gjort en del ting og gjort noe som jeg ikke er helt klar for å snakke om ennå, men kanskje en dag jeg blir klar. Men jeg har hatt en helt super helg:-)

Her er dagens Happy Monday Quotes

Hanne:-)

Det har vært lenge kjent at belastningen på de unge spillerene har vært for høy. Og det har også fått konsekvenser at spillere måtte slutte pga alvorlige skader i tidlig alder. Tenk bare at spillere har spilt opptil 4 kamper i uken og på 1 kamp skal det være 3 treninger. Så bare der ser vi at belastningen har vært for stor. Og tenk at flere av de også har eller går på skoler der de har håndball. Så den avgjørelsen håndballforbundet har gjort nå, er jeg så utrolig glad for. Godt de tar tak og tenker på våre fremtidige toppspillere.

«Det er en veldig viktig sak og det høres helt fantastisk ut. Når du er ung og oppe i det, er det superartig å spille, men du vet ikke konsekvensene av å ha altfor mange kamper i året. Det er fint at forbundet tar grep og setter opp regler for dette, sier Cecilie Jamtfall som måtte gi seg som 18 åring pga skader.» 

«Dette handler om å regulere at noen spillere får for mye, men det vi ønsker er også en holdningsendring blant trenere. De skal tenke seg litt om og vite hva egne spillere har av belastning, sier Jeanette Nilsen som er leder av «Spill og trening» i forbundet.»

Forskeren så utviklingen han ikke likte

«Forbundet har involvert trenere, forskere og folk tilknyttet regioner, klubber og skoler. Førsteamanuensis ved Norges idrettshøgskole Christian Thue Bjørndal er blant dem som ropte varsku i fjor. Han så i sitt doktorgradsarbeid om talentutvikling i håndball at mange av de beste spillerne ikke maktet å fortsette med idretten sin. Han ble skremt.»

Les hele innlegg i Aftenposten:

https://www.aftenposten.no/sport/i/g7GJlA/haandballforbundet-fikk-kraftig-kritikk-naa-jubles-det-for-endringer

Vil bare legge til at jeg er så glad for at dette blir tatt tak i! La spillerene få utvikle seg på trening og bruk tid folkens. Husk at en spiller skal ikke være best når hun han er 16 år!!!

Hanne:-)

Hei og hopp, god mandag til dere alle!

Håper dere har en god start på uken. Det er vel mange av dere som har vinterferie, ikke jeg. Jeg har en del møter og planlegging for en spennende vår, så gleder meg masse.

I helgen var jeg i Gøteborg, herregud som jeg koste meg. Martin og jeg fikk møtt familie og vi koste oss som bare det. Elsker å dra på lang weekend til Gøteborg. Vi bodde på Elite Plaza hotel, det er andre gangen vi bor der og der trives vi godt. Liker godt det området hotellet ligger i, så det kan anbefales hvis dere skal til Gøteborg en weekend.

Hanne:-)

Hei og hopp alle sammen

Så var det jaggu mandag igjen. Helgen har vært fin, utenom at vi tapte kamp i går. Noe som vi absolutt ikke skulle ha gjort. Why? Ja, håndballen er sånn at noen ganger er man i et dårlig spor og da må man jobbe ekstra hardt med å komme seg ut av det dårlige sporet og finne tilbake til godfølelsen. Så det skal vi jobbe hardt med nå frem til neste kamp. Men fy, jeg hater å tape, og kjenner på det som trener at det kjipe er at jeg ikke kan gå utpå banen å hjelpe de. Så det jeg kan gjøre er å veilede og motivere. Neste kamp da skal vi ha 2 poeng!

Men i dag er det jo mandag og det betyr Happy Monday. Så kos dere med noen Good Vibes Quotes.

Hanne:-)