Hei og god lørdag alle sammen 🙂
Det er vel mange av dere som kanskje har dratt på påskeferie eller har tatt dere fri og skal være hjemme i påsken. Første påskehelg starter i hvertfall veldig bra med sol og godt vær. Nå skulle jeg gjerne kommet meg ut å gått en lang tur i det deilige været eller vært på hytta å gått på langrennski, neste år kanskje he he he.
I dag vil jeg dele med dere hvordan livet etter håndballen har vært og hvordan det var for meg å slutte med det som har var mitt liv halve livet.
Jeg begynte å spille håndball på mitt søsters lag når jeg var 5 år, siden jeg var så lite og ikke kunne begynne på 10 års laget. Fikk jeg være med søsteren min, siden mamma var trener. Etter det var jeg virkelig hekta, det ble mitt liv helt til jeg måtte slutte i 2010. Da fikk jeg beskjed om at nok var nok av legene. Det var nok 10 år for sent, men det tenker man dessverre ikke på når man er oppe i det. Kunne jeg gjort all ting om igjen , hadde jeg nok sluttet før. Det som er når man spiller og virkelig elsker å gjøre det og blir skadet vil man bare vise at man er god nok og at man kan klare å trene seg opp igjen etter en skade. Vise for alle at man virkelig KAN og bevise at man ikke gir opp. Sånn følte jeg det hver gang jeg var ute med skade, konkurranseinstinkt kaller man det he he he.
Som 18 åring tok jeg korsbånd, leddbånd og menisk, hadde jeg vært smart og ikke var så håndballnerd skulle jeg stoppet etter den skaden. Men jeg følte da at jeg skulle tilbake og fullføre alle mine drømmer. Jeg skulle spille for landslaget, være proff i Spania og proff i Danmark, det var mine mål og drømmer. Alt dette fikk jeg gjøre og det har kostet meg mye. Det har ikke alltid vært en dans på roser, men det har gjort meg til den personen jeg er i dag og jeg er stolt av alt jeg har fått være med på. Skulle gjerne sittet igjen med frisk kropp etter alt dette, men sånn ente det ikke og jeg graver meg ikke ned for det, men det har vært noen tøffe tak. Som jeg skrev måtte jeg slutte å spille i 2010, jeg ville ikke slutte, men denne gangen var jeg smartere å hørte på legene. Jeg var 30 år og hadde fått med meg alt jeg ville med håndballen. Selv etter at jeg hadde nådd alle mine mål, var hodet mitt fortsatt sulten på mer, mens kroppen min sa nei nei nei ikke mer nå.
Så når jeg hadde bestemt meg for å legge skoene på hylla pga skader ble verden helt svart for meg. Jeg følte en stor sorg og gikk virkelig på veggen. Jeg satt der å tenkte, hva nå? Jeg hadde en utdannelse som interiørdesigner, men ingen jobberfaring. Og som alle vet, når man søker en jobb så vil de ha jobberfaring, min erfaring var håndball og mer håndball. Jeg fikk panikk og med det fant jeg og de rundt meg at jeg trengte profosjonell hjelp. Jeg var virkelig deppa og ville ikke godta den situasjonen jeg var i. Aldri følt meg så alene noengang, selvom min familie alltid har vært der for meg og støttet meg, var dette det verste som kunne skje meg.
Etter en stund gikk jeg til en idrettspsykolog og fikk sluppet alt ut. Kan si uten den hjelpen hadde min sorgprossess blitt enda lengre enn den var. Etter en stund ble jeg bedre og tenke at livet går videre og jeg begynte å søke på jobber. I starten synes jeg det var flaut å sende ut min cv som i mine øyne stod, interiørdesigner med håndballerfaring. Jeg tenkte at ingen vil ansette meg som interiørdesigner siden jeg aldri har jobbet med det, men har skolegang som var 10 år gammel. Jeg sendte inn søknad på søknad og fikk avslag på avslag pga det jeg fryktet, ingen jobberfaring å vise til. Jeg ble frustret og tenkte, hvordan få erfaring hvis jeg ikke får noen jobb. Jeg var jobbsøkende en stund og måtte til slutt gå til Nav og søke om arbeidsledighetstrygd, det var et stort nederlag skrekk og gru. Fra og leve i en drøm som håndballspiller og måtte slutte, men ikke få jobb noen steder og til slutt søke om trygd. Jeg gjorde det en kort stund for jeg har et motto, «den som gir seg er en dritt». Jeg fortsatte å søke jobber og til slutt fikk jeg komme på intervju hos Skeidar på Alnabru. DA tenkte jeg, den jobben skal jeg bare ha. Jeg kom på intervjuet og var super nervøs, herregud mitt første jobbintervju skrekk og gru. Men det viste seg å bli min første jobb og starten på et langt og godt vennskap. Hun som var sjefen min på Skeidar er min tøffe og fantastiske venninne og kollega i Nova. Så bra dame som hun er og tørr å gå andre veier, ansatte hun meg med håndballerfaringen foran damer med mange års erfaring innen interiør. Me like og jeg er evig takknemlig for at jeg fikk den muligheten. Jeg var der i 3 år og måtte til slutt slutte, fordi igjen sa kroppen i fra. Jeg fikk da jobb som boligstylist i ett firma, men måtte igjen slutte etter kort stund pga helsa. Jeg var igjen i en situasjon som jeg ikke ville være i og jeg møtte veggen igjen. Det er i motgang man blir sterkere. Jeg fant ut at jeg vil jobbe med interiør, jeg klarer ikke å stå rett opp og ned i en butikk, interiørdesign jobber vokser ikke på trær, da finner jeg ut at jeg starter opp mitt eget firma og kan tilpasse dagene selv. Jeg holder på alene ca 1 år til jeg finner ut at dette markedet innen boligstyling og interiør er voksende, så jeg trenger en partner in crime. Jeg spør Eva om hun vil være med på en uforglemmelig reise og eventyr med meg:-) Resten er historie. Vi driver nå Nova boligstyling sammen og det går veldig bra. Vi har holdt på nå i litt over 2 år, men som dere vet er jeg langtidssykemeldt. Og Eva holder liv i skuta med glans. Jeg er så heldig som har en kollega og venn som henne. Selvom min styling fremtid er usikker, vil jeg ha andre oppgaver når jeg er tilbake:-)
Dette barnet er vi stolte av ❤
Knærne mine har vært min største fiende siden jeg sluttet å spille. Jeg har vært igjennom 9 operasjoner i høyre kne og 1 gang i venstre. Til slutt sa kneet stopp, jeg hadde så store smerter at det gikk utover nattesøvn og mitt dagelige liv. Jeg måtte da ta den vanskeligste avgjørelsen jeg noen gang har tatt i mitt liv, og bestemte meg for kneprotese. Det har vært noen tunge og tøffe dager etter operasjonen og til tider har jeg angret veldig. Jeg har vel ikke vært enkel å leve med de siste ukene. Jeg har gått litt inn i mitt skall for å håndtere smerten og situasjoen jeg er i, men kommer sagte men sikkert ut. Martin har vært min største støttespiller gjennom alt. Jeg møtte han for 3 år siden og han tok meg med storm. Han er den mest fantastiske personen jeg har møtt og min store kjærlighet, min bestevenn, min soulmate og mitt alt. Uten støtten fra han og min fantastiske familie og venner hadde jeg ikke klart dette her. Jeg elsker dere ❤
Dette er min lille reise kort fortalt etter håndballen. Jeg har ikke engasjert meg i håndballen etter at jeg sluttet siden det har vært så sårt for meg. Jeg har støttet Martin hans spilling og mitt tantebarn ellers har jeg holdt meg unna. Kanskje en dag når vi får barn og de vil spille håndball at jeg blir litt med:-)
Jeg vil si til alle dere unge spillere der ute: får dere en alvorlig skade, tenk dere godt om, det er ett liv etter håndballen også:-)
Øsnker dere alle en super flott helg og god påske. Klem
Baksiden av medaljen 