november 2018 – Baksiden av medaljen

Så skjedde det dessverre igjen, noe som dessverre skjer for ofte i den sporten jeg elsker. Nemlig håndballen. På søndag røk Amanda Kurtovic korsbåndet i kneet. Det er så utrolig trist og jeg føler virkelig med henne. Jeg satt hjemme i sofaen og så på kampen. Når det skjedde gikk det kaldt nedover ryggen på meg og tårene rant. Ble virkelig lei meg på Amanda sine vegne.

https://www.dagbladet.no/sport/fortvilet-tarer-og-odelagte-knaer-er-prisen-for-20-ar-med-glede/70499716

Dessverre er det så mye som står på spill når man får en alvorlig skade. Man vet ikke helt hva klubben synes om det, du er ute i lang tid, man må igjennom noen mentale utfordringer, lang opptrening og osv. Når jeg leser innlegget til Gro Hammerseng-Edin som lå ute på tv2.no i går. Så kjenner jeg meg så igjen i hvordan man tenker og de handlingene man gjør. Jeg var også så redd for hva treneren tenker og ikke minst klubben. Hvis jeg sier at jeg har vondt i kneet, vet jeg at jeg ikke får spille. Jeg sa aldri at jeg hadde vondt. Det verste er at jeg tok mye smertestillende og at jeg ble vandt til smerten. Men når du må ta smertestillende for og klare å gjennomføre en vanlig håndballtrening og ikke klarer og gå etter kamp burde det ringe en bjelle, men NEIDA!

https://www.tv2.no/sport/10243459/

Jeg brenner virkelig for dette, fordi jeg vet hvordan det kan bli etter endt håndballkarriere og bli idrettsinvalid. Jeg har 12 operasjoner i mitt høyere kne, og ingen sa til meg at nå må du slutte før det var for sent. Noen må ta tak og si at nok er nok. Jeg har holdt noen foredrag for fysioterapeuter og leger, der jeg har vært ærlig og sagt at de må ta et større ansvar. De sitter på kunnskapen og de vet hva konsekvensene kan bli. Spilleren/utøveren VIL ALLTID SPILLE OG ER ALLTID KLAR uansett hvordan de har det.

Hanne

Nå er det fredag og uken har bare flydd fra meg. Men veldig gøy, for det er mye som skjer om dagen.

Den ene fantastisk og spennende tingen som har skjedd, var at jeg holdt foredrag på Idrettsmedisinsk Høstgongressen i Bergen på søndag. Der satt det over 200 fysioterapeuter og leger i salen, så kan si at pulsen var høy og stemmen var skjelven. Men jeg fikk den æren av og fortelle min historie rundt skader og håndball sammen med min fysioterapeut Thomas Ødegaard.

For en syk følelse det var å stå foran så mange mennesker og fortelle om mitt skademareritt. Veldig takknemlig!Jeg måtte rette pekefingeren mot salen og si at de har et ansvar, ja utøveren har det største ansvaret, men utøveren vil alltid uansett. Jeg vil at de skal bli enda strengere og holde igjen utøveren mer. Den ene kampen kan ha stor betydning for resten av karrieren eller livet. Ja, jeg vil heller at de da overdriver og er strenge. Enn at de skal kjøre på og at det får konsekvenser. Derfor er det mega mega viktig at fysioterapeuter og leger holder igjen, det er de som sitter på kunnskapen. Trenere og utøvere kan ikke ta det ansvaret. Treneren vil alltid vinne den kampen og utøveren vil alltid ha det gøy og spille den kampen!Håper de tar med seg mitt budskap videre💪🏼