Det er så mange hvert år som ryker korsbåndet og får en alvorlig kneskade, og mange av de får beskjed om å slutte. De kan være unge og lovende, de kan være på toppen av sin karriere eller på slutten. Hva går igjennom hodet på den personen som får en sånn beskjed? Har du vært i den situasjonen, hva gjorde du?
Jeg fikk beskjed på slutten av min karriere og da hadde jeg holdt på 10 år for lenge. Det er så lett å bare fortsette, å tenke at dette blir bra og at meg vil det gå bra med. Men noen vil det selvfølgelig gå bra med, men en korsbåndsskade er starten på alt det vonde, og ja vi er forskjellige. Noen som f.eks meg, vil det gå dårlig med og andre vil det gå bra med. Så, det er det som er så utrolig vanskelig å vite, hva vil skje om 10 år? Derfor er det så utorlig vikitg å bruke gooood tid på opptrening og følge alle instrukser som fysioterapeuten gir, og hør på hva han sier. Du må ALDRI føle deg presset av at du MÅ komme tilbake så fort som mulig, det passer aldri å være skadet. Så alle vil at man skal komme tilbake så fort som mulig, men en alvorlig kneskade tar tid. Og jo lenger tid man bruker på opptrening, jo bedre blir det. Men i noen tilfeller blir det aldri bra nok til å fortsette karrieren, eller nå sine drømmer, og dette kan være så utrolig tøft og vondt.
Jeg har selv vært der og det gjorde så vondt at jeg gikk på veggen. Jeg ble deppa og hele verden raste for meg. Hva skulle jeg gjøre nå? Dette var ikke planen? Til slutt måtte jeg søke hjelp hos profosjonelle fagfolk og jeg ble satt i kontakt med en idrettspskolog. Dette var min redning på den tiden, han hjalp meg å sette ting i perspektiv og bearbeide sorgen jeg hadde. Men i ettertanke skulle jeg ønske at jeg kunne møte flere som var i samme situasjon som meg. Der jeg kunne snakket med de om hvordan de hadde det, hva de gjorde for å komme igjennom sorgen ( ja, for det er virkelig en sorg å måtte slutte, uten å kunne bestemme det selv), hva planene deres er for fremtiden og bare det å snakke med noen som forstår hva man går igjennom. Tenk vi bygger opp en identitet rundt vår idrett og det er tøft å starte om igjen på nytt uten at man er klar og vet hva man vil gjøre i fremtiden.
Jeg vil gjerne si til dere der ute, som er ute med en alvorlig kneskade eller har vært det, DU er IKKE alene om dette. For meg var det beste å snakke og være åpen om mine følelser, så derfor skriver jeg dette, fordi jeg vil gjerne HJELPE deg!
Jeg vil gjerne at dere tar kontakt med meg på hannehalen22@gmail.com om dere kunne tenke dere en samtale rundt dette. Det er så viktig, at dere vet at dere ikke er alene og at det er mange som går igjennom det samme som deg. Hadde det ikke vært godt å møtt de som forstår hva du går igjennom, og snakke med de?
Håper jeg hører fra deg 🙂
Vi dro for å få med oss en av de siste kampene til Gro og Anja Hammerseng-Edin. Hyggelig og kunne støtte de en siste gang før de legger opp. Det var så gøy å være på kamp igjen, men jeg har jo ikke hjerte til å sitte på tribunen he he he. Tusen takk jenter for en fantastisk dag i går, love you:-)
Nå gleder jeg meg til mere tid med disse vakre menneskene:-)
Her hjemme tenker jeg altfor mye på hvordan jeg skal få et bedre liv, jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke kan utføre jobben min som interiørstylist, jeg kan ikke utføre den treningen jeg vil gjøre, og sånn fortsetter mine tanker. Da blir jeg lei meg, stressa og forbanna, mens jeg hele tiden prøver og holde hodet over vann og finne andre muligheter. Jeg har lært at jeg aldri skal gi opp mine drømmer og mål, noen ganger er det bare noen ekstra svinger og dumper før man er det.
Baksiden av medaljen 