Fortsatt langt i fra

I januar skrev jeg om at mitt hovedmål for 2017, det er at jeg skal komme meg opp på sykkelen igjen. Men enn så lenge er jeg veldig langt i fra mitt mål. ​

​14 dager etter protese operasjonen💪🏼Jeg SKAL klare det igjen.​

Kroppen tåler jo søren meg ingenting om dagen, kneet hovner opp bare av å lage mat. Så nå har jeg begynt helt på skrætsj for ente gang, og tar en dag av gangen. Jeg ser an samme dag, om kroppen og kneet kan trene. Trener jeg er det rolig gange, noen ganger trosser jeg smertene og kommer meg ut i skogen. Er bare så godt for sjelen å gå der inne hvor det er stille og rolig. Ellers blir det helt enkle øvelser uten belasting, men bare av de øvelsene hovner kneet opp. Men jeg må jo bare gjøre det, selvom kneet blir vondt etterpå føler liksom at jeg må gjøre litt. Det blir jo ikke verre i det lange løp så da føler jeg at det er greit, men jeg blir jo ikke akkurat aktiv etterpå. Men men, jeg holder motet oppe og vet at i løpet av 2017 kommer jeg meg på sykkelen igjen. Jeg mener så lenge man klarer og holde hodet hevet og jobber hardt psykisk og fysisk klarer man alt man vil. «Den som gir seg er en dritt» er mitt motto. Noen ganger tar det bare litt lenger tid! 

Hanne

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s