God tirsdag alle sammen:-) Håper dere har hatt en super fin pinse og kost dere masse med mange fridager.
Tenke jeg skulle oppdatere dere litt om hvordan jeg ligger an om dagen. Det som jeg gleder meg over er jo at det har blitt varmere, men ikke varmt nok ennå. Jeg venter fortsatt på solen og stabilt vær, håper det kommer snart. Når det kommer til kneet er det ingen store forandringer. Det er fortsatt for mye smerter og det hovner opp v ingenting. Hvorfor kan det ikke bare bli bra? Det var jo derfor jeg byttet kne, for å få en mer aktiv og smertefri hverdag. Men men, fortsatt må jeg være tålmodig og trene meg langsomt til en bedre hverdag. 
Det legen min og jeg har kommet frem til nå, er at jeg skal se om det blir noe bedre i sommer også skal jeg tilbake på sykehuset i september. Da skal jeg møte min lege og en annen kirurg. Vi skal diskutere da, hva vi skal gjøre. Om jeg skal få mere protese og da vil de sette inn protese bak kneskålen. Er det mulig sier jeg, det skal liksom ikke helt gå min vei. Men en ting er sikkert, dette skjer de som tåler det, og de som blir sterkere. «DEN SOM GIR SEG ER EN DRITT»
Nå krysser jeg fingrene for en smertefri hverdag!
Ha en flott dag:-)
Hanne
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Det legen min og jeg har kommet frem til nå, er at jeg skal se om det blir noe bedre i sommer også skal jeg tilbake på sykehuset i september. Da skal jeg møte min lege og en annen kirurg. Vi skal diskutere da, hva vi skal gjøre. Om jeg skal få mere protese og da vil de sette inn protese bak kneskålen. Er det mulig sier jeg, det skal liksom ikke helt gå min vei. Men en ting er sikkert, dette skjer de som tåler det, og de som blir sterkere. «DEN SOM GIR SEG ER EN DRITT» 
Baksiden av medaljen 