Hvordan snakker du til deg selv?

I dag vil jeg skrive om noe som er utrolig viktig for deg, din «Indre Dialog».

Indre dialog er samtalen du har med deg selv eller dine tanker. Vi lar hodet gå på autopilot, uten et bevisst forhold til hvordan vi snakker til oss selv. Og du kan si opptil tusen ord til deg selv i minuttet. Tenk deg hvis denne samtalen/tankene da alltid negativ, da blir ting veldig tungt og vondt. Hvis du hele tiden snakker deg selv ned, blir det vanskelig og prestere på skolen, idrett, på jobb eller ha et godt liv. Så da er første bud og snu tankesettet og bli bevisst på hva man sier til seg selv.

Se for deg at du skal ha en fremføring på skolen eller på jobb, du gjør som du pleier og snakker deg selv ned i dine tanker/din samtale med deg selv. «Du har et budskap som er kjedelig og at du ikke er flink til å holde fremføringer.» Det er her du må ta kontroll på dine tanker, spør deg selv: Hvor mye tror jeg på denne tanken? Hvor virkelig er den? Hvor sterk er den? Deretter må du gjøre om på tankene dine og finne en annen tolkingen av situasjonen.

Hvordan snakker du til deg selv? Snakker du deg selv ned eller snakker du deg selv opp? Jeg tror eller vet at mange av dere er veldig strenge mot dere selv. Tenk etter hvordan du snakker til deg selv og hvordan du snakker til din venn/venninne. Ville du snakket din venn/venninne ned før for eksempel en fremføring?Nei, det ville du aldri gjort, du vil alltid snakke de opp og frem. Og det skal du gjøre med deg selv også.

Jeg trener på min indre dialog hver eneste dag. Her er det viktig og trene på det ofte nok. Hvorfor vente med og bli bedre, når du kan starte allerede nå. Start med noen notater om hvordan du har opplevd dagen din. Da vil du bli mer bevisst og kan dermed styre tankene og prestasjonene dine mer målrettet.

Øvelse som du kan starte med er å skrive ned det du er fornøyd med og hvorfor? Hva ønsker du å gjøre mer av? Hva du vil tenke og gjøre mindre av? Hva ønsker du å ha mer fokus på neste dag?

Som jeg skrev i starten jobber jeg mye med min indre dialog. Det jeg liker å gjøre er og stå foran speile og heie på meg selv. «Jeg kan, jeg er best, jeg er rå, jeg er sterk osv». I starten var det super kleint og da tenkte jeg, hva holder jeg på med? Men nå har det blitt en del av mine rutiner i hverdagen. Og I mine samtaler med meg selv har jeg nå alltid et offensivt tankesett.Lurer du på noe mer eller kunne tenke deg litt hjelp med å komme i gang med din offensive indre dialog. Ta gjerne kontakt med meg så kan jeg hjelpe deg. www.strongeru.no

Ønsker dere en fanatisk onsdag.

Hanne

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s