Godt jeg ikke er hest!

I går var jeg å fikk den berømte injeksjonsprøyta. Jeg fikk en blanding 50/50 bedøvelse og kortison. Den skal forhåpentligvis hjelpe meg med å bli kvitt smertene. Jeg har ikke mye erfaring med disse injeksjonene, så vet ikke om det er normalt å bli verre etter at jeg har fått den. Noen som vet? 

Hun som satt sprøyten på NIMI, hun brukte ultralyd for å finne punktet der injeksjonen skulle treffe. Hun fant det og sprøytet coctailen inn, det var ikke noe vondt og bedøvelsen skulle da begynne å virke etter en liten stund. Men det gjorde den ikke, jeg hadde det på samme måte og etterhvert ble jeg bare verre.


Jeg har nesten ikke klart å løfte benet og gangen min er så som så. Jeg klarer ikke strekke på hofta og ikke ligge på den i det hele tatt, og den verker konstant. Men kortison delen skal ikke begynne å virke før om 2-4 uker så jeg er positiv.

Ja ja, jeg har motet oppe og håper det bare må bli verre for at det skal bli bedre. Jeg gir ikke opp og jobber på videre, og det er godt jeg ikke er hest, for jeg hadde vært skutt for lengst!

Ha en fin dag alle sammen!

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s