Når har det gått for langt?

God lørdag alle sammen 🙂

I går i sporten uttalte Randi Gustad seg om, at håndballjentene har for tøft kampprogram og at det bare er snakk om tid før det kommer en alvorlig skade. Og det var spesielt snakk om Nora Mørk. Dette går ut på at det er for mange kamper i løpet av året og at man presser seg for hardt og ikke lytter når kroppen sier i fra.

Standarbilde etter kamp, alltid isposene på!

Gå inn på linken under å se på innlegget fra Tv2 sporten i går.

http://www.tv2.no/sport/8752888/

Jeg forstår veldig godt den tankegangen til Nora Mørk, at man vil spille og prestere selvom kroppen sier noe annet. Men det er da man skal være streng mot seg selv og det er det som er så viktig, at man LYTTER til kroppen. Det er en grunn for at kroppen sier i fra og jeg skjønte det alt alt for sent. Derfor vil jeg dele dette innlegget med dere sånn at dere skal forstå at det er alvorlig. Hva synes dere om dette? Vil dere presse kroppen til det ypperste koste hva det koste vil?

Jeg vil si at jeg var lik Nora Mørk på mine yngre dager, tenkte alltid at det ordner seg og dette går så bra, selvom jeg ikke klarte å gå etter en kamp, eller etter trening, at man ikke helt skjønte hvorfor man hadde vondt, for jeg hadde vel ikke noen problemer, og at man ikke fikk være med på alle treningene. Men jeg fortsatte og fortsatte fordi det var så utrolig gøy og man bare elsket det man holdt på med, håndball var jo meg og det jeg elsket å gjøre mest av alt. Men jeg må være ærlig at jeg akkurat i dag angrer litt for at jeg presset meg så mye, og jeg håper at de som spiller nå vil være snillere mot seg selv. At de MÅ forstå at det blir IKKE bedre hvis man presser kroppen når man har vondt hele tiden når man spiller. Hva skjer når adrenalinet går ut når du slutter?

Her er det litt og tenke over, og husk det er viktig med forebyggendetrening!!!!

Ha en fin dag i solen:-)

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen." Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen