Disse OL dager…..

Hei og hopp

Håper dere alle har kommet dere godt inn i jobbhverdagen igjen og at det ikke var for tøft å komme i gang. Jeg har dessverre ikke kommet i gang, fortsatt sykmeldt og kroppen er fortsatt ikke på lag med meg. Så det har heller ikke blitt noen trening de siste 2 ukene, borring. Prøvde meg på tirsdag med noen enkle øvelser hjemme og da fikk jeg så vondt i hofta, kneet ble hovent og ryggen verket. Er det mulig, nå er det NOK!!!! Så har ikke gjort noe etter det. Har vært ute å gått noen små turer, for det er bra for ryggen og det er deilig bare å komme seg ut litt og få frisk luft selvom det er bare en liten tur. Også har jeg vært på små besøk her og der og tilbake på sofaen.

Gleder meg  veldig til å få sjekket ut hofta og ryggen skikkelig, for dette orker jeg ikke noe mer av. Greit man har vondt, men 24/7 det går utover psyken og hverdagen. Med dette er det godt det er OL på tv så jeg har noe å se på og jeg sitter her og drømmer meg bort å tenker tilbake på min egen karriere. Det var en helt fantastisk tid og reise, der jeg fikk møte så mange utrolige flotte mennesker og jeg fikk vennskap for livet. Jeg er priviligert som har fått oppleve det og kunne leve av hobbyen min, dette er noe jeg aldri vil glemme 🙂 Det begynner å bli noen år siden jeg sluttet, men jeg blir fortsatt misnunnelig på de som kan løpe rundt der og kaste ball. Herregud jeg skulle ønske det var meg, men den gang ei. Nå høres jeg kanskje litt bitter ut og det er jeg ikke altså, men bare misunnelig. Det er jo så gøy med den ballen og alt det som hører til.

Skal være ærlig å innrømme at jeg skulle jo ønske at jeg var i en annen situasjon den dag i dag og «belive me» jeg gjør alt for å bli bra som mulig så jeg skal slippe alle disse smertene og slippe å klage til dere der ute. Men noen dager er hardere og tøffere enn andre, selvom jeg vet at jeg skal tenke positivt og ikke gi opp, blir det vanskelig de dagene man er sliten og lei. Men jeg JOBBER PÅ!!!!!

Vekker gode minner disse bildene 🙂

Håper dere får en fin dag og at solen kommer tilbake snart.

OLklem fra Hanne

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen." Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen