I går var jeg hos min fysio Roger å fikk behandling på det kneet jeg fikk den berømte fjernkontrollen på, he he he. Jeg tenker ennå, er det mulig!!!
Jeg fikk også trent og holder nå på med den siste innspurten før mandagen. Siden jeg har hatt problemer denne uken med å bøye bena, har treningen blitt litt annerledes. Jeg har trent mye stabilitet og øvelser som går på egen kroppsvekt. Benløft med strakt ben, mage, rygg, sideløft, armer har jeg trent for fullt, og bakside lår (markløft med strake ben og kettlebell som vekt). Gleder meg til å kunne gå lange turer og tro det eller ei, jeg savner å sykle. Det er faktisk noe av det kjedeligste jeg vet om når jeg trener. Men når man ikke kan, savner man det.
Jeg trener og går til fysio Roger hos Elavit på Lørenskog 🙂
Skal være ærlig å innrømme at jeg begynner å merke på kroppen at jeg skal operere til uken. Er ganske så nervøs, men jeg er klar og jeg er klar for at det blir en lang vei å gå. Det kan ikke bli noe verre enn det det er nå og jeg er innstilt på at det vil ta tid. Mange tanker som svirrer i hodet, om at man skal få et kunstig ledd i kroppen i en alder av 36. Men jeg SKAL KLARE DET 🙂
Ha en fortsatt fin dag alle sammen
Klem
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 