Hei og god søndag alle sammen!
Det er søndag og slutten på uken. Uken som har gått har vært fin. Jeg har fått vært mye ute i solen, jobbet, sett mye håndball og vært på trening. Og i går klarte våre håndballgutter bronse i EM. For et lag, for noen fanatiske spillere og for en prestasjon. De skal være stolte av seg selv og det de har klart.
Fredag var jeg på tur inn til Losby i Lørenskog med min mamma, pappa og Alvin hunden til min søster og familien. Det var så deilig sol og jeg hadde litt påske følelse i januar, litt rart. Men veldig godt med sol og plussgrader. Som jeg har skrevet før, elsker jeg frisk luft og komme meg ut. Det er alltid mitt mål for dagen at jeg skal ut å se dagslys og få frisk luft. Om jeg så går 5 minutter eller 30 minutter. Ut skal jeg uansett hvordan kroppen har det. Det hjelper meg med å tenke og det hjelper på min selvfølelse. Da har jeg også god samvittighet at jeg har trent litt, for det å gå turer er trening for meg. Og det har jeg akseptert nå, så de gode dagene kan jeg også legge til med å kjøre mage, rygg, armer og noen øvelser på bena. Sånn er det nå, men ikke for alltid tenker jeg. 
Fantastisk dag med de beste<3
Ønsker dere alle en super søndag.
Hanne:-)
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 