Er det virkelig sant?

Nå er det en uke siden jeg var på Martina Hansen sykehus hos min nye lege. Det er andre gangen jeg er der. Jeg var utrolig spent før jeg dro ditt, er alltid det. For jeg er så redd for at det ikke er noe å gjøre med kneet mitt og all den smerten jeg har. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre denne gangen, men vi gjorde som sist og tappet kneet for væske, og kan jo si det var en del som ble tappet ut.Vi ble også enige om at jeg skulle ta en type kortisonsprøyte. Det har jeg aldri gjort før i kneet etter at jeg fikk protesen. Så var spent på om dette kunne hjelpe. Er i utgangspunktet veldig skeptisk til den type behandlinger. Liker ikke at det skal sprøytes inn noe i kroppen. Men nå er jeg helt desperat til og få hjelp mot smertene, så er vel villig til og gjøre nesten alt.Tro det eller ei, jeg er i sjokk. Etter en uke så er kneet mitt så bra som det ikke har vært på år og dag. Litt vanskelig for og tro det og si det høyt. Men i går testet jeg det. Jeg trente ikke hardt, men såpass hardt at jeg vet at det ville blitt hovent og smertefullt hvis kortisonen ikke virket OG DEN VIRKER. ER DET VIRKELIG SANT? Kneet mitt hovnet ikke opp, jeg kunne gjøre øvelser uten smerter, jeg kunne gå en tur på 15 min uten at jeg måtte dra på benet og jeg hadde ikke vondt etterpå eller på kvelden. Jeg tror virkelig ikke på at det er sant. Det er det sykeste, jeg er så sjukt glad så smilet går nesten rundt, halleluja!!!! Nå er det snart helg og ny Cup med J05 Lørenskog.

God helg alle sammen☀️

Hanne

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s