Kjenner meg virkelig igjen!

I denne podcasten snakker Merete Møller om sitt skademareritt. Kan virkelig anbefales og jeg kjenner meg virkelig igjen.

Det er så viktig at man lytter til kroppen og tar smerter alvorlig. Men det som er det viktigste er at trenere og støtteapparat hjelper sine utøvere. Støtter de under vanskelige perioder når man evt er ute med skader, og ikke presser de med å komme tilbake før de skal. Jeg har vært med på det hele, presset kroppen og kommet tilbake for tidlig.

Lytt til denne podcasten, den er så bra. For meg så er det virkelig rørende og vondt at en karriere slutter så alt for tidlig pga skader og man resten av livet og må leve med kroniske smerter 24/7!

podcasts.apple.com/no/podcast/mediano-håndbold/id1358099043

Hanne

Er det virkelig sant?

Nå er det en uke siden jeg var på Martina Hansen sykehus hos min nye lege. Det er andre gangen jeg er der. Jeg var utrolig spent før jeg dro ditt, er alltid det. For jeg er så redd for at det ikke er noe å gjøre med kneet mitt og all den smerten jeg har. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre denne gangen, men vi gjorde som sist og tappet kneet for væske, og kan jo si det var en del som ble tappet ut.Vi ble også enige om at jeg skulle ta en type kortisonsprøyte. Det har jeg aldri gjort før i kneet etter at jeg fikk protesen. Så var spent på om dette kunne hjelpe. Er i utgangspunktet veldig skeptisk til den type behandlinger. Liker ikke at det skal sprøytes inn noe i kroppen. Men nå er jeg helt desperat til og få hjelp mot smertene, så er vel villig til og gjøre nesten alt.Tro det eller ei, jeg er i sjokk. Etter en uke så er kneet mitt så bra som det ikke har vært på år og dag. Litt vanskelig for og tro det og si det høyt. Men i går testet jeg det. Jeg trente ikke hardt, men såpass hardt at jeg vet at det ville blitt hovent og smertefullt hvis kortisonen ikke virket OG DEN VIRKER. ER DET VIRKELIG SANT? Kneet mitt hovnet ikke opp, jeg kunne gjøre øvelser uten smerter, jeg kunne gå en tur på 15 min uten at jeg måtte dra på benet og jeg hadde ikke vondt etterpå eller på kvelden. Jeg tror virkelig ikke på at det er sant. Det er det sykeste, jeg er så sjukt glad så smilet går nesten rundt, halleluja!!!! Nå er det snart helg og ny Cup med J05 Lørenskog.

God helg alle sammen☀️

Hanne

Stolt trener!!!

For 1 år siden bestemte jeg meg for og bli trener i min moderklubb Lørenskog. Trener var aldri noe jeg ville bli eller tenkte passet for meg. Men det er jo akkurat det det gjør. Håndball har vært hele livet mitt før jeg måtte legge opp pga knærne, og det er her jeg hører hjemme. Ekstra gøy å være tilbake der alt startet for 35 år. Omg, sa jeg 35 år?🙈

Jeg skrev under som hovedtrener for damelaget. Vi har denne sesongen spilt i 4 div. og målet vårt var og rykke opp til 3 div. Det klarte vi på en helt fantastisk måte. Med 18 seiere, 1 uavgjort og 1 tap, det er godkjent. Vi er seriemestere 2018/2019 og klare for 3 div. neste sesong. Der har Lørenskog håndballklubb aldri vært, så det er stas for oss alle.Da er håndballsesongen over for denne gang. Og for en utrolig bra sesong det har vært. Jentene og meg selv har jobbet hardt. Vi har vært seriøse i det vi har gjort og jobbet målbevisst sammen som et lag. Snakk om team Work og team Building, råe har dere vært jenter.

Jeg er stolt av jentene og stolt av meg selv!!!Bildene er tatt av vår fantastiske fotograf Erik Bratlie!

Hanne

Hvem skal si stopp?

Sitter og leser en artikkel om rovdrift av unge utøvere som var i Aftenposten i går, og jeg er helt sjokkert. Eller er jeg det? Det er akkurat dette jeg snakker om, belastningen på unge utøvere. Nå har jeg hørt og lest om så mange som blir brukt feil, som vil være med på alt og ingen stopper de før det er for sent. Hvor langt skal det gå? Nå må noen sette ned foten og trenere må våkne!

Vi kan ikke la flere unge jenter og gutter slutte som 18 åringer fordi kroppen ikke orker mer. Jeg blir oppriktig lei meg av og lese dette.

https://www.aftenposten.no/100Sport/ballsport/Cecilie-Jamtfall-matte-legge-opp-som-18-aring-267770b.html

Her er et lite utkast fra Aftenposten i går:

Fikk sprøyter – spilte videre

22 år gamle Katarina Aho måtte gjennom en skulderoperasjon. Hun spilte på fire forskjellige lag, inkludert landslaget, ved siden av egentrening og skolegang på en toppidrettslinje med håndball.

Vestfoldingen rakk å spille i eliteserien for Flint bare 16 år gammel. En gang fikk hun to kortisonsprøyter i skulderen og beskjed om å hvile i tre uker, men endte med å spille kamp dagen etter.

– Jeg hadde veldig lyst og turte ikke å si imot. Jeg hadde jo fått muligheten som ung til å spille på høyt nivå.

Aho følte seg presset til å spille bare kamper, men ville trene også.

Som 17-åring kjente hun at kroppen var utslitt. Tenåringen hadde ikke ork til å stå opp. Det var et slit å komme seg på trening. Etter et EM for junior, ville hun ikke mer.

Savnet at noen så helheten

Disse jentene kjenner hverandre. Noen har vært sammen på landslag og mesterskap. Også for Dorthe Sjøkvist (22) var håndballen en stor del av livet.

Derfor ble det naturlig å begynne på en idrettslinje på videregående. Da toppet det seg. Hun trente hver dag på skolen, og med laget om kvelden.

Ungjenta var med på 18-årslaget og deltok i den landsomfattende Lerøyserien, hun spilte kamper i 2. og 3. divisjon for damelaget, og kom i tillegg på landslaget. Oppi det hele var det bylags- og regionsamlinger.

– Jeg tenker at alt dette kunne gått fint, men som ung er man uvitende om hva som er best for seg selv når det kommer til belastning, sier Sjøkvist.

Det ble tatt lite hensyn til at hun spilte på flere arenaer, som da hun kom hjem fra landslagssamling med ordre om full restitusjon.

Damelagstreneneren forventet omtrent at hun skulle bli med på intervalltrening med klubblaget dagen etter. Det endte med beinhinnebetennelse.

Dagen etter at hun kom hjem, etter å ha vært så godt at hun kom med på All star-laget i Lerøyserien, var karrieren over.

– Jeg var ferdig. Som 19-åring var jeg sliten og lei.

I dag er Sjøkvist student i Bergen og trener litt på egen hånd.

Aftenposten har også et annet innlegg i denne serien:

Hammerseng-Edin: – Sannheten er at vi finner unge mennesker helt ned i 13-årsalderen som knasker Voltaren før og etter trening. 
https://www.aftenposten.no/100Sport/article/sport-7lExK4.html

Jeg kjenner meg sånn igjen. At man ikke tørr og si i fra at man bare kjører på og hører på hva trenere og støtteapparat sier. Pluss at man vil jo spille og være med. Merker at jeg koker innvendig og synes virkelig synd på disse jentene. Hvis det er spillere som skal spille på flere lag må man sette seg ned, lage en plan og se på belastningen. Hvor mye trening og kamper skal spilleren ha i uken, og det MÅ VÆRE ROM FOR AT SPILLEREN KAN SI AT HUN/HAN ER SLITEN.

Og må man gå idrett på videregående skole for å bli best? Nei, mener jeg. Igjen blir det mer belastning og jeg vet at det er spillere som ikke sier i fra på skolen at de er slitene eller har smerter. Dette pga fravær og fordi de føler at de må være med for å få de beste karakterene. Dette presset på yngre spillere i dagens samfunn synes jeg er skremmende og jeg liker ikke utviklingen. Hvem skal si stopp?

Jeg kan si at det ikke er tøft og være idrettsinvalid og ikke kunne ha et normalt smertefritt liv!!!

Hanne

Reiste seg etter år med skader!!!

Uken er godt i gang og jaggu er det ikke snart helg igjen. Ukene bare flyr av gårde når man har mye og gjøre.

I dag vil jeg dele med dere hvordan det var for meg å være ute med skader i ung alder. Jeg ble skadet i skulderen først. Og det satt meg ut i lang lang tid, det var vel opp mot nesten 2 år. Jeg hadde altfor stor plass rundt kula i skulderen så den gikk ut av ledd også måtte det strammes opp inni der, ting var litt slapt. Først gikk jeg inn med bare kikkehull, de håpet at jeg slapp å snitte opp. Men det slapp jeg dessverre ikke. Etter en lang tid med opptrening, husker jeg at den ikke ble bra og det endte med en ny operasjon og enda lenger ute fra håndballen. Og dette skjer i 18 års alderen, tiden som skulle utvikle meg og legge grunnlaget for en håndballkarriere. Isteden for ble jeg satt på sidelinja. Husker at det var helt jævlig og utrolig tungt. Men jeg hadde så bra støtte fra familien og jeg hadde andre bra folk rundt meg som hjalp meg igjennom det. Veien var lang, men jeg jobbet hardt og bevisst tilbake.

Tilbake kom jeg, og endelig skulle jeg få være med på moroa. Jeg spilte i Bækkelaget, var kommet opp på a-laget og vi var på treningsleir i Danmark. Vi trente og spilte treningskamper. Siste kampen mot Viborg hadde jeg blitt tatt ut til å være med, det ble min tur til å spille, nå skal jeg vise de at jeg kan, jeg er klar, nå skal jeg endelig gjøre det jeg elsker. Men det ble dessverre ikke som jeg håpet. Jeg skulle sette en finte og der ryker jeg korsbåndet, menisk og leddbånd. Jeg trodde seriøst ikke at det var sant. Går det ann og ha mer uflaks? Dermed ble det enda 1 år ute på sidelinja.

Det var sykt tungt og vanskelig. Jeg slet psykisk, synes det var helt jævlig og ikke få være med å spille håndball. Jeg straffet meg selv med og ikke spise. Ble kvalm og uvel. Jeg var virkelig nede i kjelleren. Men igjen hadde jeg verdens beste familie som hjalp meg og støttet meg. Jeg visste at jeg skulle tilbake på banen, jeg skulle bli proff og jeg skulle på landslaget. Jeg husker ikke hvordan, men jeg klarte og snu tankesettet mitt og ha fokus på opptrening og målet var å kommet tilbake på håndballbanen koste hva det koste ville. Og jeg klarte det, jeg fikk oppleve alle mine drømmer og mål, men det kostet. Jeg er så utrolig stolt av meg selv av og tenke tilbake hvor hardt jeg jobbet, hva jeg ofret og hva jeg fikk oppleve. Good work Halén!

Hanne☀️

Reiste seg etter år med skader!!!

Uken er godt i gang og jaggu er det ikke snart helg igjen. Ukene bare flyr av gårde når man har mye og gjøre.

I dag vil jeg dele med dere hvordan det var for meg å være ute med skader i ung alder. Jeg ble skadet i skulderen først. Og det satt meg ut i lang lang tid, det var vel opp mot nesten 2 år. Jeg hadde altfor stor plass rundt kula i skulderen så den gikk ut av ledd også måtte det strammes opp inni der, ting var litt slapt. Først gikk jeg inn med bare kikkehull, de håpet at jeg slapp å snitte opp. Men det slapp jeg dessverre ikke. Etter en lang tid med opptrening, husker jeg at den ikke ble bra og det endte med en ny operasjon og enda lenger ute fra håndballen. Og dette skjer i 18 års alderen, tiden som skulle utvikle meg og legge grunnlaget for en håndballkarriere. Isteden for ble jeg satt på sidelinja. Husker at det var helt jævlig og utrolig tungt. Men jeg hadde så bra støtte fra familien og jeg hadde andre bra folk rundt meg som hjalp meg igjennom det. Veien var lang, men jeg jobbet hardt og bevisst tilbake.

Tilbake kom jeg, og endelig skulle jeg få være med på moroa. Jeg spilte i Bækkelaget, var kommet opp på a-laget og vi var på treningsleir i Danmark. Vi trente og spilte treningskamper. Siste kampen mot Viborg hadde jeg blitt tatt ut til å være med, det ble min tur til å spille, nå skal jeg vise de at jeg kan, jeg er klar, nå skal jeg endelig gjøre det jeg elsker. Men det ble dessverre ikke som jeg håpet. Jeg skulle sette en finte og der ryker jeg korsbåndet, menisk og leddbånd. Jeg trodde seriøst ikke at det var sant. Går det ann og ha mer uflaks? Dermed ble det enda 1 år ute på sidelinja.

Det var sykt tungt og vanskelig. Jeg slet psykisk, synes det var helt jævlig og ikke få være med å spille håndball. Jeg straffet meg selv med og ikke spise. Ble kvalm og uvel. Jeg var virkelig nede i kjelleren. Men igjen hadde jeg verdens beste familie som hjalp meg og støttet meg. Jeg visste at jeg skulle tilbake på banen, jeg skulle bli proff og jeg skulle på landslaget. Jeg husker ikke hvordan, men jeg klarte og snu tankesettet mitt og ha fokus på opptrening og målet var å kommet tilbake på håndballbanen koste hva det koste ville. Og jeg klarte det, jeg fikk oppleve alle mine drømmer og mål, men det kostet. Jeg er så utrolig stolt av meg selv av og tenke tilbake hvor hardt jeg jobbet, hva jeg ofret og hva jeg fikk oppleve. Good work Halén!

Hanne☀️

Dette brenner jeg virkelig for…..

I går var jeg så heldig og fortelle min historie om «Baksiden av medaljen» hos Ellingsrud J18/damelaget. Det og få lov til å snakke om det jeg brenner for er helt fantastisk. Nemlig det og lytte til kroppen, ta skader og overbelastning på alvor, skadeforebyggende trening og ikke minst mental trening.Som dere vet lyttet ikke jeg til kroppen min når jeg spilte, og det har jeg fått svi for den dag i dag. Det er hardt og brutalt det jeg sier i mitt foredrag, og jeg sier ikke at det kan skje alle, men det kan skje hvis man kjører kroppen for hardt. Så mitt mål når jeg snakker til jentene er, at de skal forstå hvor ille det kan gå hvis man ikke lytter til kroppen, at det er utrolig viktig med riktig trening og mengde trening og det viktigste av alt skadeforebyggende trening.

Hanne

Det er ikke mulig!!!!

Solen skinner, det er lørdag og fri helg. Så utrolig deilig. Denne helgen skal nytes og jeg skal bare slappe av sammen med min bedre halvdel.

Hadde planer om å gå meg en tur i det fantastiske nydelige været i dag, men sånn blir det dessverre ikke. I går trente jeg og det var absolutt ikke tungt en tung økt. Jeg har trent 2 ganger i uken de siste 3 ukene, en ny og rolig start for å se hvordan kneet reagerer. Og kan si kneet reagerer. Jeg forstår ikke at kneet ikke skal tåle en dritt, blir så sint og lei meg, jævla kne. Det er ikke mulig!!!!! Kneet hovnet opp og er 3 ganger så stort, og er rene smertehelvete drit.Var veldig bli og fornøyd i går at jeg hadde hele treningsrommet for meg selv,og at jeg følte meg som super women.

Jeg kan jo ikke ha det sånn og samtidig kan jeg ikke bare sette meg til rette i sofaen og ikke gjøre en dritt, jeg er ikke skapt til det. Dette er så sykt frustrerende og kjipt. Vet rett og slett ikke hvordan jeg skal løse det.

Nå har jeg ikke noe annet valg enn å vente til jeg skal til legen i april og høre hva han har funnet ut av. Og frem til det, får jeg bare være tålmodig for ente gang og heller ha fokus på ting jeg kan gjøre noe med. Men ikke alltid lett det heller, men nå har jeg ikke noe annet valg. Gjør jeg ikke det blir jeg deprimert og gal i hodet, det skal jeg ikke.

Sånn, da fikk jeg ut litt frustrasjon!

Ønsker dere alle en strålende helg☀️

Hanne

Jeg kommer gjerne til dere!

Baksiden av medaljen er en historie om hva som skjer med kroppen, hvis du ikke lytter til den, og presser den til det sier stopp. Jeg gjorde det.

Med min historie og erfaringer fra håndballen snakker jeg om dette, og kommer gjerne til dere og holder foredrag om «Baksiden av medaljen». Jeg har lært at det er en grunn for at kroppen sier i fra. Jeg skulle alltid være med koste hva det koste vil. Og man må ikke være med på den treningen eller spille den kampen. Her har jeg foredrag på høstkongressen for fysioterapeuter og leger.Jeg kommer veldig gjerne til din klubb eller snakker med ditt lag. Det er så viktig at spillere, trenere og støtteapparat forstår viktigheten rundt dette tema.

Ta kontakt med meg på stronger_u@outlook.com

Hanne💪🏼