Kløna Halén

Her går dagen i forbredelser. Men har blitt satt litt på sidelinja siden jeg er så utrolig klønete. Søndag kveld mistet jeg fjernkontrollen på «godkneet» som er venstre kne og som er ganske så vondt det også. Men det så kalte «godkneet» tålte ikke å få fjernkontrollen på seg. Det traff rett på kneskåla og under der har jeg ingen brusk og det ble stor hevelse og smerter. Har ikke klart å bøye benet og ikke fått gjort det jeg skulle. Men i dag har jeg fått  laget noe mat som jeg skal ha med meg på sykehuset.(Kløna har også noen matallergier)Jeg har laget bringbærkuler med kokos og bananbrød. Jeg legger ut oppskrifter senere i kveld. I morgen er det baking av knekkebrød som står på listen. Alltid godt å få ting unnagjort:-)
Treningen får vente til i morgen og da skal jeg også til fysio. Han kommer vel til å le av meg når jeg forteller om mitt lille stunt.
Legger ved bilde av det berømte kneet, er det mulig å være så klønete!!!!

Utrolig hva en fjernkontroll kan gjøre (oppgitt av meg selv)!!!


God Lørdag

Hei hei


Da er det lørdag og helg:-)
I dag blir det en rolig dag med min samboer Martin. Som er en fantastisk mann og støttespiller i alt dette. 
På onsdag denne uken var jeg hos legen som skal operere meg på Lovisenberg Diakonale Sykehus. Hilste på han for første gang. Jeg var litt usikker på han i starten, siden han begynte å stille meg mange kritiske spørsmål, som om han ikke trodde på at jeg hadde smerter. Jeg hadde ikke akkurat lyst å være der i utgangspunktet så ble litt satt ut. Men etter kort tid når jeg fikk forklart hvordan jeg har det i hverdagen og at jeg ikke orker mer og at jeg har prøvd alt for å bli bedre, ble tonen en annen. Jeg liker legen veldig godt  etter vår prat og stoler på han. De er jo pliktig til å stille disse spørsmålene, men jeg var så nervøs at jeg tok det litt innover meg.
Når jeg gikk ut derfra gikk det opp for meg, at nå er det ikke lenge til og det skjer virkelig. Litt skrekkblandet fryd. Nå vil jeg bare få det gjort og begynne med mitt livs viktigste opptrening. Jeg vet ikke hva jeg går til, har vært igjennom mange operasjoner tidligere, men ingen som denne. 

Fredag var jeg hos fysio´n min og fikk trent litt. Får ikke gjort de øvelsene på bena som jeg helst skulle klart, men fikk trent godt på overkropp, mage og rygg. Viktig å trene alt annet så man er i god form:-)


Legger ved en video som jeg har funnet på youtube.com, som viser hvordan en kneprotese er. Veldig fasinerende å se at dette virkelig går:-)

Ha en fantastisk helg alle sammen og nyt Valentines day og morsdagen med deres nære og kjære ❤

Innlegg i Aftenposten

Hei på dere:-)

I dag kan dere lese et innlegg om meg i Aftenposten.no som sportjournalisten Mette Bugge har skrevet.

God fornøyelse:-)

Eks-landslagsspiller: – Det føles som om noen stikker kniver i kneet mitt

Hanne Halén spilte på landslaget i håndball. Nå er hun 36 år og må bytte kne.
-Det er et smertehelvete. Det føles som om noen stikker kniver i kneet mitt, sier den tidligere hardtskytende bakspilleren, som var proff både i Spania og Danmark, som spilte og avsluttet karrieren i Nordstrand i 2009.
Da hadde hun fått med seg VM-sølv fra Marit Breiviks landslag, og sølv i EHF cupen med Ikast-Bording. 
I tre år spilte hun i den danske klubben, der Gro Hammerseng, Katja Nyberg, Isabelle Blanco, Ragnhild Aamodt, Camilla Thorsen og Monica Rørmark var på laget. De var et landslag alene.
– Det var de beste årene i karrieren, sier hun.

Starter blogg

Men nå er Halén sykemeldt, hun venter på operasjon 22. februar, og sliter med å makte hverdagen.
– Det er så ille at jeg nesten ikke klarer å komme opp av sofaen, forteller hun.
Halén må ha protese på høyrekneet og synes at hun er alt for ung for det.  Nå oppretter hun bloggen «baksiden av medaljen» og håper å komme i kontakt med andre som har opplevd det samme.

– Jeg vil ikke fraråde noen fra å drive idrett, men ønsker at andre lytter til kroppen på et tidligere stadium enn det jeg gjorde, sier hun. 

Ble advart

Halén ble advart av leger som sa at nok var nok, men det var så gøy å spille selv om kneet måtte gjennomgå en stor operasjon da hun tok korsbånd, leddbånd og menisk som 18-åring.
– Jeg har fått operert det høyre kneet ni ganger, de tre siste etter at jeg ga meg. Venstrekneet har bare hatt én operasjon, men det begynner å bli ganske slitt det også. 
Lenge prøvde Oslo-jenta å tåle smertene i kneet, men så kom punktet da hun måtte innrømme:
– Nå orker jeg ikke mer.
Halén elsket idretten sin, men ser at det ble mye løping, stopping, finting og belastning som hun ikke tålte.
– Dette er nok litt arvelig også, for min mor har protese på begge knærne.  Men gjennom håndballen blir man nok ekstra utsatt, i tillegg til at jeg hadde en utsatt spillestil.
– Angrer du på at du drev med håndball ?
– Når man har vondt 24 timer i døgnet, og det går ut over nattesøvnen, angrer jeg for at jeg ikke ga meg litt tidligere. Selvfølgelig ville jeg ikke gå glipp av det jeg har vært med på. Det var veldig sårt å slutte å spille, og det er de tankene jeg har tenkt å formidle i bloggen.  Hodet var aldri klar for å gi seg.  Det var så gøy. Men kroppen burde ha gitt seg.

Hadde sluttet tidligere

Halén synes det er litt uvant å tenke på at hun må ha å protese, men hun sitter sin lit til at den vil fungere.
– Den kan i alle fall vare i 20 år, legger hun til.
– Jeg håper at flere tenker over at man skal møte hverdagen etter en lang karriere, men det er selvsagt ikke alle som får problemer.  Jeg hadde helst sikkert gjort det samme igjen, men sluttet før, ler hun.
– Mitt gode råd er dette: Vær flink til å lytte til kroppen, og start tidlig med forebyggende styrketrening.

Hei alle sammen :-)

Jeg heter Hanne Halén, er 37 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester, spilt Europa cup og har VM sølv. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en «bakside av medaljen.»

 Bilde fra når jeg spilte i Spania

Foto: Kenneth Rosenkilde

Bilde fra min tid i Danmark, Ikast

Foto: Kenneth Rosenkilde

Bilde fra min tid i Danmark, Ikast

Foto: Kenneth Rosenkilde

Bilde fra min tid i Danmark, Ikast

Foto: Kenneth Rosenkilde

Bilde fra min tid i Danmark, Ikast
   Foto: Kenneth Rosenkilde
Jeg vil dele mine tanker, forbredelser, prosessen rundt operasjonen, opptrening og jobben med å komme tilbake til en smertefri hverdag.
Håper dere vil synes dette er interessant, og at jeg vil møte noen der ute som har vært igjennom det samme og hjelpe andre med at jeg deler min historie:-)
Ha en fin kveld!
Hanne:-)