Livet som ufrivillig barnløs

I 2016 fikk jeg kneprotese etter en lang tid med smerter 24/7. Min samboer og jeg hadde bestemt at det var best å få satt inn protese før jeg skulle gå gravid, siden kneet mitt var helt ødelagt.

Men det jeg ikke hadde tenkt på, var at det er jo ikke sikkert at jeg kunne bli gravid. Jeg visste at jeg ikke hadde noen sykdommer, men min fertilitet kunne jo bli dårligere siden jeg begynte å nærme meg 40. Men helt ærlig tenkte jeg ikke på det, jeg skulle jo bare bli gravid. Tiden gikk etter proteseoperasjonen, og siden jeg hadde så mye smerter etter operasjonen og den ikke var vellykket. Begynte klokken virkelig å tikke for min del. Vi hadde begynt å prøve, men ingenting skjedde. Jeg kjøpte eggløsningtester, men ingen graviditet og klokken begynte virkelig å tikke nå. Denne tiden synes jeg var så frustrende og vanskelig. Alle rundt meg ble gravide og fikk barn. Jeg følte meg så mislykket og ansvarlig for at vi ikke fikk barn siden jeg begynte å bli gammel i gravidverden og fordi min helse hadde tatt så mye tid. Og helsen var fortsatt ikke bra. Jeg var mye sliten psykisk og fysisk pga smerter og frustrasjon. Jeg fikk ikke jobbet pga smerter, så mine tanker gikk i spinn. Tenk om jeg ikke kan få barn, tenk hvis kneet ikke blir bra, jeg var så mentalt stresset. Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg kom igjennom dagene. Det var liksom ikke bare det at vi ikke fikk barn, men jeg hadde så mye smerter også. Men jeg har en så fantastisk samboer og familie som hele tiden støttet meg og som roet meg ned. Men og være ufrivillig barnløs, synes jeg var den tøffeste kampen. Jeg følte at smertene rundt knærne kunne jeg styre litt og ha på en måte kontroll på, men det å ikke få barn var jævlig. Det var ikke noe jeg kunne gjøre noe med, det var bare noe som ville skje hvis det var meningen. Helt forferdelig! Jeg ble veldig innelukket, trakk meg unna venner fordi jeg ikke ville snakke om det fordi jeg var sliten mentalt og null selvtillit. Jeg kjente meg ikke selv igjen, ble innelukket og sliten. Så jeg dyttet mine venner bort og ville bare være hjemme i trygge omgivelser.

Martin og jeg satt oss ned for å snakke sammen om hva vi ville. Vi ville ha BARN! Og bestemte oss for å ta kontakt med en klinikk for å få en utredning på oss begge. Jeg var nå 38 år og ble snart 39. Vi hadde nå vært ufrivillig barnløs i 2 år, vi hadde nok søkt om hjelp før hadde det ikke vært for denne mislykkede protesen som gjorde min hverdag tung og vond.

Jeg prøvde i all min makt for å få en smertefri hverdag, med trening og hvile, men neida, skulle ikke være så enkelt nei.

Men etter klinikkbesøket bestemte vi oss for å få hjelp. Jeg følte litt på den følelsen av at jeg var mislykket som ikke kunne bli gravid og måtte oppsøke hjelp. Men de tankene klarte jeg og snu fort og heller tenke at, vi er heldige som har muligheten til å få hjelp. De søkte for oss i det offentlige for å se om vi kunne komme inn der før vi prøvde det private. Siden jeg var over 38 år var sjansene små. vi sendte inn søknaden tidlig vår 2018 og høsten 2018 var vi i gang. Jeg hadde da blitt 39, men vi kom inn på det offentlige. Litt over 3 år etter fikk vi vår elskede datter Calisi Astrid❤️

Hvordan er det og var det for dere å være ufrivillig barnløs? Følte dere på sjalusi på andre som fikk barn? Jeg merket at jeg trakk meg unna de som hadde barn, det ble så sårt for meg. Hele perioden som ufrivillig barnløs var veldig tøff. Tanken på at tenk hvis jeg ikke skal bli mamma var så vond. Men vi var utrolig heldig til slutt og jeg føler så med alle de som ikke har lykkes ennå. Jeg sender dere alle masse håp og varme❤️