Er det greit?

Hei og god onsdag alle sammen. Håper uken deres så langt har vært bra. Det har min, selvom kneet har vært helt jævlig, har jeg fått gjort en del. Dette været som er nå trives jeg ikke med. Det er skikkelig værke vær når det er rått. Me dont like! Men men, får bare bite tenna sammen og få gjort det som jeg kan og må få gjort, det andre får bare vente. For når jeg har så mye smerter funker ikke hodet helt, klarer ikke konsentrer meg, fordi smertene tar over. Og jeg tar ikke smertestillende heller, og det er en grunn, føler ikke at det virker som det skal og smertene kommer bare tilbake, blæ. Men nå har jeg igjen fått en ny time hos legen min på Martina Hansen i mars, så får vi se om han har klekket ut noe nytt eller om jeg skal prøve en ny kortisonsprøyte. Er det noen som har erfaring med kortison? At den f.eks. funker bedre andre gangen dere prøver? At den holder lenger enn 14 dager som den gjorde for meg sist. Da var jeg virkelig i himmelen. Kan ikke huske sist jeg ikke hadde smerter i kneet. Så håper jeg får det sånn igjen, tenk alt det jeg kan gjøre da:-) Liker å drømme om det og det holder også motet mitt oppe. At en dag skal jeg være smertefri!

Det jeg vil dele med dere i dag er mine tanker rundt belastningen i herrenes håndball EM, der våre fantastiske gutter fikk bronse. For en prestasjon og for et spill de hadde. Håper de ikke er for skuffa over bronsen, selvom målet var gull. Herregud, for en belastning det har vært på de. Tenk at de spilte fredag en kjempe tøff semi som varte i 80 min og 18 timer etterpå skal de kjempe om en bronsemedalje, det er jo helt hårreisende. Hvem kan sette opp et sånt kampprogram. Det er jo rovdrift på det groveste når det kommer til belastning og stor fare for skader. Takk og lov ble det ikke noen alvorlige skader, men kroppen er sliten og preget av et mesterskap med mye og stor belasting. Med et tett kampprogram med lite hvile. Dette er ikke greit! Christian Berge frykter at de største mesterskapene vil gå uten de beste spillerne om ingen tar tak i situasjonen. Er det greit?

– Vi har sagt fra om at belastningen er for stor. Det er altfor mye trykk på de beste spillerne, men vi blir ikke hørt. Noe må skje. Spillerne blir skadet, og snart må det komme noen konsekvenser. Det går ut over det felles produktet som alle elsker; nemlig håndballen.

I fjor var det en kampanje som het «Don´t play the player» med noen av de store stjernene som er redd for at den store belastningen kan ta livet av mange store karrierer. Og det vil den gjøre hvis det ikke blir tatt grep. Jeg tenker at de nå MÅ de ta tak og tenke på utøverne og ikke tenke økonomi hele veien. Disse spillerene skal ha et godt liv etter endt karriere, ikke leve i et smertehelvete. Og det vil skje hvis vi ikke starter å ta tak ASAP!!!

Hanne:-)

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s