2019 du har vært en utfordring….

Hei og hopp!

I dag er det siste dagen i 2019 og skal jeg være ærlig så er jeg veldig glad for det. For 2019 har vært et tøft år for meg med mange utfordringer. Noen ting er jeg ikke klar for skrive om, men året har virkelig vært som en berg og dalbane. Når det kommer til mitt fantastiske kne, har det dessverre ikke blitt noe bedre dette året. Jeg lever rett og slett i et smertehelvete og det har jeg kjent på og det tar på energien min og det mentale. Men jeg er veldig stolt av hvordan jeg takler alt som skjer. Det jeg hadde satt meg som mål, var at jeg skulle bli bra i kneet i 2019, det skjedde ikke he he he. Men jeg er veldig fornøyd med at jeg har prøvd alt som jeg kunne gjøre noe med. Jeg har tatt noen steg tilbake for å egentlig starte på nytt. Det har jeg akseptert og trener bare basic nå med ingen belastning direkte på kneet. Og dette gjør jeg 2 ganger i uken. Sånn er det bare og da kan jeg ikke tenke på hvordan kroppen ser ut eller om den forfaller. Jeg må starte i de små og akseptere det. Og det har jeg gjort, så jeg skal kjempe videre i 2020 og få det bedre. Dere vil aldri se at jeg gir opp. Kneet skal bli bedre og jeg må bare ta ett steg av gangen. 2019 var også året som trener der vi rykker opp til 3 div. for første gang i Lørenskog håndballklubb sin historie. Mitt første år som trener, da er det lov å skryte. Og vi gjør det over gjør det over all forventning i 3 div også. Ligger midt på tabellen som nyopprykket lag. Det er jeg veldig fornøyd med. Stolt av alle jentene som var med å rykke opp fra 4 til 3 div, og av dagens lag:-)

Når det kommer til min bedre halvdel Martin, blir vi bare sterkere og sterkere sammen. Den støtten og motivasjonen han gir meg, får meg til å virkelig kjempe og til å jobbe enda hardere. Kan si at uten Martin sin støtte og hjelp hadde alt vært utrolig vanskelig. Tusen millioner takk til mitt alt, at du alltid er ved min side i oppturer og nedturer. Lucky me, Dream team!!! Elsker deg høyere enn alt❤️

Jeg vil også i dette innlegget takke mine fantastiske foreldre. Den støtten de gir meg og alltid har trua på meg, betyr alt. Er evig takknemlig for alt de gjør for meg, har egentlig ingen ord for hvor takknemlig jeg er. Elsker dere❤️

2019 var også året jeg ble 40 år. Herregud, tenk at jeg er 40 he he he. Føler meg som jeg fortsatt er 30💪🏼Med en kropp som en 90 åring he he he. Jeg hadde en deilig feiring med mine venninner, dessverre kunne ikke alle komme. Men de som kom gjorde dagen perfekt. Jeg hadde også en feiring med min familie på selve dagen 22 mai. Og min bedre halvdel hadde planlagt en weekend i Gøteborg på hotell Pigalle og show med en utsøkt middag. Så kan si han har satt standarden for 40 års dagen hans i 2020:-) Tusen takk til dere alle som gjorde min 40 års feiring perfekt❤️

Jeg vil også takke alle dere som leser min blogg. Utrolig takknemlig at dere alle vil og bruker tid på å lese mine innlegg. Tusen takk!

Jeg ønsker dere alle alt godt i 2020. Godt Nytt År

God klem Hanne

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen." Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen