Trodde aldri jeg ville oppleve det….

I dag vil jeg dele med dere om hvordan det er og være kvinnelig håndballtrener og hvordan jeg opplever det å stå på sidelinjen.

Som dere vet har jeg spilt håndball halve livet, noe som jeg elsket å gjøre. Det ble brått tatt fra med pga skader, som var et mareritt for meg.

Nå er jeg trener for damelaget i Lørenskog håndballklubb. Vi rykket opp fra 4 til 3 divisjon mitt første år, noe jeg synes er stort og utrolig gøy. For min plan var aldri og bli trener, men så ble jeg visst det og jeg liker veldig. Jeg føler meg hjemme i en hall og på banen, selvom jeg ikke får spille selv. Men nå kan jeg lære bort alt jeg kan og utvikle andre. Herlig følelse!Men som kvinnelig trener kommer det også noen utfordringer. Noe som ikke var i mine tanker eller noe jeg aldri trodde jeg skulle oppleve. Jeg kan veldig mye håndball og jeg ser mye håndball. Alle de trenerene jeg har hatt har fått lov til å reagere på dommeravgjørelser uten at det har fått konsekvenser, de har kanskje fått et gult kort, men da etter at de har stått i 50 min å ropt ut forskjellige ting og hatt reaksjoner på avgjørelser. Jeg har også reaksjoner på avgjørelser dommeren gjør, men det er noe disse dommerene ikke vil at jeg skal ha, så jeg får beskjed om og holde kjeft, de gir meg gult kort tidlig i kampene og jeg må slutte å klage eller så blir jeg sendt ut av hallen. Den ene kampen står dommeren helt oppi ansiktet mitt og sier at jeg er respektløs ber meg holde kjeft, men at han helst vil kaste meg ut av hallen. Dette er mine opplevelser som kvinnelig trener i norsk 3 div. Jeg ser alle de lagene vi spiller mot har mannlige trenere og de får ha heftige utbrudd, stå å skrike til dommeren, snakke til dommeren og skjelle ut dommeren uten at det skjer noe som helst. Gjør jeg det, får jeg munnkurv og gult kort. Denne følelsen om kvinnediskriminering trodde jeg faktisk at jeg aldri skulle oppleve, men nå gjør jeg faktisk det. Vet ikke om de er redd meg eller om de skal vise seg fordi de vet hvem jeg er eller fordi jeg er kvinne så kan de si hva de vil, ikke vet jeg. Men jeg føler at dette ikke er greit. Jeg kommer ikke til å forandre meg som trener, jeg er og kommer til å forbli en engasjert trener, og vil at mine jenter skal prestere og ha det like gøy utpå banen som jeg har hatt det. Og ja, jeg har helt sikkert feil jeg også når jeg roper at det er brøyt eller skritt, men jeg må få lov til å ha mine engasjerte utbrudd. Jeg sier ALDRI noe stygt!!!Dette var dagens utblåsing fra min side. Jeg synes ikke det er riktig at en dommer skal få lov med engang de tar på seg dommerdrakten så kan de få lov til å si hva som helst til en trener. Hadde det vært jeg som hadde sagt disse tingene til dommeren hadde jeg fått blått kort og rapport inn til forbundet.

Som jeg skrev tidligere, jeg er meg selv, elsker håndball og er en engasjert trener og det skal jeg fortsetter med å være!

Ønsker dere alle en super onsdag:-)

Hanne

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s