Nå har tallene for antall alvorlige skader spesielt kneskader for 2018 kommet ut. Og de er ikke positive, mer skremmende. Hvorfor lærer ikke vi trenere at spillerene trenger mer hvile enn de får? Hvorfor må de være med å spille på flere lag? Tenk at en spiller i alderen 16-19 år fortsatt er i utvikling og trenger fortsatt mye hvile selvom de er unge. De kan ikke spille mange kamper, ikke ha tid til å trene fordi de skal spille kamp med et lag over seg. Det er ikke sånn vi beholder våre spillere over lengre tid. Det som skjer er at de unge kroppene blir slitne pga belastning av for mange kamper over kort tid. En del trenere, foreldre og spilleren selv har for dårlig tid. Husk at du må ikke være best når du er 16 eller 19 år. Du kan fortsatt bli best når du er 25 eller eldre. Viktigere at vi får beholde våre spillere lenger enn at de må slutte fordi de ødelegger kroppen i tidlig alder. Vil dere trenere og foreldre ha det på samvittigheten? 
Jeg snakker av erfaring og det er ikke noe stas eller gøy å være idrettsinvalid. Og ikke kan driver med det man vil etter endt karriere, fordi folk rundt deg ikke sa stopp. Jeg har vært der og det er ikke verdt det!
Disse tallene må vi ta på alvor og våkne opp. Til alle trenere der ute, dere har alltid til til skadeforebyggende trening, dere har ikke tid til at spillerene deres blir skadet!
Ta grep i dag!
https://www.tv2.no/sport/10793026/
Hanne
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 