Det å komme tilbake til hverdagen er noe jeg har gruet meg til. Det er fordi jeg har hatt feil fokus de siste dagene av ferien. Og det er så synd at man skal ødelegge dager fordi man bekymrer seg for ting. Jeg bekymrer meg veldig over at jeg ikke får gjøre de tingene og jobbene jeg har lyst til, fordi smertene i kroppen/kneet sier nei. Smertene er der og de forsvinner liksom ikke med det første. Så hva kan jeg gjøre med det? Jo, jeg kan styre fokuset bort fra det negative og heller bli mer offensiv på hva jeg kan gjøre. Og det har jeg tenkt til å gjøre.
Når det kommer til trening, og det er rundt trening jeg har mest negativt fokus. Her skal jeg ha fokus på å være fornøyd de dagene jeg bare klarere å gjøre litt. Fokus på at jeg klarte å gjøre noe og ikke ha fokus på at jeg ikke klarte å gjøre mer. Rart med det, men mitt hode tenker fortsatt som en toppidrettsutøver etter 10 år. Riktig fokus er viktig!!!
Så fremover nå skal jeg jobbe og være kresen på hvor jeg setter mitt fokus. Bare tenk etter hvor mye energi vi bruker på å irritere oss over ting vi ikke får gjort noe med. Jeg har i hvert fall gjort det og jeg blir seriøst sliten av meg selv og mine tanker når det skjer. Så fremover skal jeg ha rett fokus💪🏼
Hva skal dere fokusere på i dag? Del det gjerne med meg.
Hanne
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 