Blir ikke alltid som man vil

Hei alle sammen

Nå er det en god stund siden jeg har skrevet til dere. Beklager det, men føler at det har stoppet litt opp her. Siden det ikke går så bra med kneet og alt har egentlig vært så negativt. Jeg bestemte meg litt for å fokusere på meg selv og mine tanker. Jeg jobber veldig med mine indre tanker for og komme meg igjennom hverdagen. Så fokuset har vært og jobbe med meg selv rett og slett.

Synes det er tøft at man hele tiden prøver om igjen og om igjen, men ingenting som funker. Hodet og tankene blir da fort negative. Så denne sommeren har jeg hatt fokus på min indre ro og fokus på å nyte hverdagen ikke stresse med ting jeg ikke kan gjøre. Hadde bestemt meg som jeg gjør hver ferie, at jeg skulle trene og slappe av. Slappe av har jeg gjort masse av, super deilig. Men det blir ikke alltid som man vil og har planlagt.Men første dagen på ferie var jeg og trente, syklet og trente styrke, det ble dessverre med den ene gangen. Fordi kneet hovnet opp og jeg kunne nesten ikke gå opp til frokost etterpå. Dagen etter var det verre, så jeg tok dagene som de kom, men trente da heller alternativt i vann og det var fantastisk. Da fikk jeg ikke tung belasting direkte på kneet. Så jeg samlet mine tanker og tenkte at nå skal jeg være glad for at jeg kan gjøre bevegelser i vann. Akseptere og ha fokus på det jeg kan gjøre💪🏼

Ellers så har jeg hatt en helt fantastisk sommer med håndball Partille cup i Gøteborg, Zakynthos og Gøteborg med min bedre halvdel og vært sammen med familie og venner.

Følg meg gjerne på Instagram @stronger_u

Ha en fin dag alle sammen

Hanne

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s