Reiste seg etter år med skader!!!

Uken er godt i gang og jaggu er det ikke snart helg igjen. Ukene bare flyr av gårde når man har mye og gjøre.

I dag vil jeg dele med dere hvordan det var for meg å være ute med skader i ung alder. Jeg ble skadet i skulderen først. Og det satt meg ut i lang lang tid, det var vel opp mot nesten 2 år. Jeg hadde altfor stor plass rundt kula i skulderen så den gikk ut av ledd også måtte det strammes opp inni der, ting var litt slapt. Først gikk jeg inn med bare kikkehull, de håpet at jeg slapp å snitte opp. Men det slapp jeg dessverre ikke. Etter en lang tid med opptrening, husker jeg at den ikke ble bra og det endte med en ny operasjon og enda lenger ute fra håndballen. Og dette skjer i 18 års alderen, tiden som skulle utvikle meg og legge grunnlaget for en håndballkarriere. Isteden for ble jeg satt på sidelinja. Husker at det var helt jævlig og utrolig tungt. Men jeg hadde så bra støtte fra familien og jeg hadde andre bra folk rundt meg som hjalp meg igjennom det. Veien var lang, men jeg jobbet hardt og bevisst tilbake.

Tilbake kom jeg, og endelig skulle jeg få være med på moroa. Jeg spilte i Bækkelaget, var kommet opp på a-laget og vi var på treningsleir i Danmark. Vi trente og spilte treningskamper. Siste kampen mot Viborg hadde jeg blitt tatt ut til å være med, det ble min tur til å spille, nå skal jeg vise de at jeg kan, jeg er klar, nå skal jeg endelig gjøre det jeg elsker. Men det ble dessverre ikke som jeg håpet. Jeg skulle sette en finte og der ryker jeg korsbåndet, menisk og leddbånd. Jeg trodde seriøst ikke at det var sant. Går det ann og ha mer uflaks? Dermed ble det enda 1 år ute på sidelinja.

Det var sykt tungt og vanskelig. Jeg slet psykisk, synes det var helt jævlig og ikke få være med å spille håndball. Jeg straffet meg selv med og ikke spise. Ble kvalm og uvel. Jeg var virkelig nede i kjelleren. Men igjen hadde jeg verdens beste familie som hjalp meg og støttet meg. Jeg visste at jeg skulle tilbake på banen, jeg skulle bli proff og jeg skulle på landslaget. Jeg husker ikke hvordan, men jeg klarte og snu tankesettet mitt og ha fokus på opptrening og målet var å kommet tilbake på håndballbanen koste hva det koste ville. Og jeg klarte det, jeg fikk oppleve alle mine drømmer og mål, men det kostet. Jeg er så utrolig stolt av meg selv av og tenke tilbake hvor hardt jeg jobbet, hva jeg ofret og hva jeg fikk oppleve. Good work Halén!

Hanne☀️

Kategorier Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this:
search previous next tag category expand menu location phone mail time cart zoom edit close