Reiste seg etter år med skader!!!

Uken er godt i gang og jaggu er det ikke snart helg igjen. Ukene bare flyr av gårde når man har mye og gjøre.

I dag vil jeg dele med dere hvordan det var for meg å være ute med skader i ung alder. Jeg ble skadet i skulderen først. Og det satt meg ut i lang lang tid, det var vel opp mot nesten 2 år. Jeg hadde altfor stor plass rundt kula i skulderen så den gikk ut av ledd også måtte det strammes opp inni der, ting var litt slapt. Først gikk jeg inn med bare kikkehull, de håpet at jeg slapp å snitte opp. Men det slapp jeg dessverre ikke. Etter en lang tid med opptrening, husker jeg at den ikke ble bra og det endte med en ny operasjon og enda lenger ute fra håndballen. Og dette skjer i 18 års alderen, tiden som skulle utvikle meg og legge grunnlaget for en håndballkarriere. Isteden for ble jeg satt på sidelinja. Husker at det var helt jævlig og utrolig tungt. Men jeg hadde så bra støtte fra familien og jeg hadde andre bra folk rundt meg som hjalp meg igjennom det. Veien var lang, men jeg jobbet hardt og bevisst tilbake.

Tilbake kom jeg, og endelig skulle jeg få være med på moroa. Jeg spilte i Bækkelaget, var kommet opp på a-laget og vi var på treningsleir i Danmark. Vi trente og spilte treningskamper. Siste kampen mot Viborg hadde jeg blitt tatt ut til å være med, det ble min tur til å spille, nå skal jeg vise de at jeg kan, jeg er klar, nå skal jeg endelig gjøre det jeg elsker. Men det ble dessverre ikke som jeg håpet. Jeg skulle sette en finte og der ryker jeg korsbåndet, menisk og leddbånd. Jeg trodde seriøst ikke at det var sant. Går det ann og ha mer uflaks? Dermed ble det enda 1 år ute på sidelinja.

Det var sykt tungt og vanskelig. Jeg slet psykisk, synes det var helt jævlig og ikke få være med å spille håndball. Jeg straffet meg selv med og ikke spise. Ble kvalm og uvel. Jeg var virkelig nede i kjelleren. Men igjen hadde jeg verdens beste familie som hjalp meg og støttet meg. Jeg visste at jeg skulle tilbake på banen, jeg skulle bli proff og jeg skulle på landslaget. Jeg husker ikke hvordan, men jeg klarte og snu tankesettet mitt og ha fokus på opptrening og målet var å kommet tilbake på håndballbanen koste hva det koste ville. Og jeg klarte det, jeg fikk oppleve alle mine drømmer og mål, men det kostet. Jeg er så utrolig stolt av meg selv av og tenke tilbake hvor hardt jeg jobbet, hva jeg ofret og hva jeg fikk oppleve. Good work Halén!

Hanne☀️

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s