Solen skinner, det er lørdag og fri helg. Så utrolig deilig. Denne helgen skal nytes og jeg skal bare slappe av sammen med min bedre halvdel.
Hadde planer om å gå meg en tur i det fantastiske nydelige været i dag, men sånn blir det dessverre ikke. I går trente jeg og det var absolutt ikke tungt en tung økt. Jeg har trent 2 ganger i uken de siste 3 ukene, en ny og rolig start for å se hvordan kneet reagerer. Og kan si kneet reagerer. Jeg forstår ikke at kneet ikke skal tåle en dritt, blir så sint og lei meg, jævla kne. Det er ikke mulig!!!!! Kneet hovnet opp og er 3 ganger så stort, og er rene smertehelvete drit.
Var veldig bli og fornøyd i går at jeg hadde hele treningsrommet for meg selv,og at jeg følte meg som super women.
Jeg kan jo ikke ha det sånn og samtidig kan jeg ikke bare sette meg til rette i sofaen og ikke gjøre en dritt, jeg er ikke skapt til det. Dette er så sykt frustrerende og kjipt. Vet rett og slett ikke hvordan jeg skal løse det.
Nå har jeg ikke noe annet valg enn å vente til jeg skal til legen i april og høre hva han har funnet ut av. Og frem til det, får jeg bare være tålmodig for ente gang og heller ha fokus på ting jeg kan gjøre noe med. Men ikke alltid lett det heller, men nå har jeg ikke noe annet valg. Gjør jeg ikke det blir jeg deprimert og gal i hodet, det skal jeg ikke.
Sånn, da fikk jeg ut litt frustrasjon!
Ønsker dere alle en strålende helg☀️
Hanne
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 