Som tidligere håndballspiller har jeg hatt mange forskjellige trenere opp igjennom karrieren. Noen gode og noen dårlige. Har hatt trenere som har vært gale i hodet, som fikk meg til å føle meg liten med dårlig selvtillit, til trener som pushet strikken for langt. Den følelsen vil jeg aldri gi mine spillere. Jeg har også hatt mange gode, som jeg har lært mye av. Og med den erfaringen, har jeg funnet ut hvordan håndballtrener jeg vil være.
Og ja, jeg er veldig engasjert.
Jeg vil være en trener som skaper godt miljø, samhold, gir selvtillit, tillit og utvikling. Det er viktig at alle blir sett og hørt. Er altfor mange spillere der ute som ikke blir sett, og for mange av de, kan det være mer viktig enn å spille på første laget. Under mine vinger skal alltid spillerene føle seg sett. 
Skape tillit er også noe jeg setter høyt. Spillerene skal alltid vite at de kan komme til meg hvis det er noe på eller utenfor banen. Med tillit tørr spillerene og feile, de vet at så lenge de prøver og gjør sitt beste er jeg fornøyd. Og det skal de ta som noe positivt. Håndball er mer enn å score mål, det er veldig mye annet som er viktig ute på den banen. Men det er en annen diskusjon.
Jeg kan også være en streng, men rettferdig trener som setter krav til mine spillere. Den strenge siden kommer når jeg ser at det ikke er innsats. For meg betyr innsats veldig mye, så lenge jeg vet at mine spillere har det og gjør sitt beste er jeg glad. Så med at jeg setter krav og har tillit, blir det en gjensidig respekt og gode resultater!
Jeg vil løfte mine jenter opp og frem!!!
Hanne
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 