Second opinion

Når jeg opererte inn kneprotesen var det på Lovisenberg sykehus. Og som jeg har skrevet tidligere er ikke kneet mitt bra ennå. Jeg føler og merker at noe er feil. Når jeg sist var på kontroll på Lovisenberg fikk jeg beskjed og bare leve med det. For meg er det uaktuelt siden det går utover livskvalitet min.

Så på tirsdag var jeg på Martina Hansen og fikk en second opinion. Det er jeg veldig glad for at jeg gjorde. Her fikk jeg vite at for det første er det noe som er feil. Legen der mente at min protese var for stor på ytterkanten, og det er der jeg har vondt. Og hvorfor den er for stor er at protesene kommer i standar størrelser. De blir ikke formet etter hvert enkelt kne. Noe jeg ikke visste og som da forklarer en god del ting. På dette bilde ser dere at protesen min er helt ute på benet og det er der den er for stor. Og der jeg har veldig vondt.

Det verste som kan skje er at jeg må bytte hele protesen og sette inn ny. Men det er uaktuelt før jeg har prøvd alt. Så første steg nå var og tappe kneet for væske, siden det er så mye hevelse og den hele tiden kommer tilbake. Nå skal de ta prøver av den væsken for å se om det er noen bakterier. Svarene får jeg på nyåret. Da skal jeg tilbake og tappe det på nytt, og evt sprøyte inn kortison for og se om det hjelper.Jeg får bare holde motet oppe og jobbe på videre. Gir meg så absolutt ikke!!!

Hanne

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s