Så skjedde det dessverre igjen, noe som dessverre skjer for ofte i den sporten jeg elsker. Nemlig håndballen. På søndag røk Amanda Kurtovic korsbåndet i kneet. Det er så utrolig trist og jeg føler virkelig med henne. Jeg satt hjemme i sofaen og så på kampen. Når det skjedde gikk det kaldt nedover ryggen på meg og tårene rant. Ble virkelig lei meg på Amanda sine vegne.
https://www.dagbladet.no/sport/fortvilet-tarer-og-odelagte-knaer-er-prisen-for-20-ar-med-glede/70499716
Dessverre er det så mye som står på spill når man får en alvorlig skade. Man vet ikke helt hva klubben synes om det, du er ute i lang tid, man må igjennom noen mentale utfordringer, lang opptrening og osv. Når jeg leser innlegget til Gro Hammerseng-Edin som lå ute på tv2.no i går. Så kjenner jeg meg så igjen i hvordan man tenker og de handlingene man gjør. Jeg var også så redd for hva treneren tenker og ikke minst klubben. Hvis jeg sier at jeg har vondt i kneet, vet jeg at jeg ikke får spille. Jeg sa aldri at jeg hadde vondt. Det verste er at jeg tok mye smertestillende og at jeg ble vandt til smerten. Men når du må ta smertestillende for og klare å gjennomføre en vanlig håndballtrening og ikke klarer og gå etter kamp burde det ringe en bjelle, men NEIDA!
https://www.tv2.no/sport/10243459/
Jeg brenner virkelig for dette, fordi jeg vet hvordan det kan bli etter endt håndballkarriere og bli idrettsinvalid. Jeg har 12 operasjoner i mitt høyere kne, og ingen sa til meg at nå må du slutte før det var for sent. Noen må ta tak og si at nok er nok. Jeg har holdt noen foredrag for fysioterapeuter og leger, der jeg har vært ærlig og sagt at de må ta et større ansvar. De sitter på kunnskapen og de vet hva konsekvensene kan bli. Spilleren/utøveren VIL ALLTID SPILLE OG ER ALLTID KLAR uansett hvordan de har det.
Hanne
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 