For en syk følelse!

Nå er det fredag og uken har bare flydd fra meg. Men veldig gøy, for det er mye som skjer om dagen.

Den ene fantastisk og spennende tingen som har skjedd, var at jeg holdt foredrag på Idrettsmedisinsk Høstgongressen i Bergen på søndag. Der satt det over 200 fysioterapeuter og leger i salen, så kan si at pulsen var høy og stemmen var skjelven. Men jeg fikk den æren av og fortelle min historie rundt skader og håndball sammen med min fysioterapeut Thomas Ødegaard.

For en syk følelse det var å stå foran så mange mennesker og fortelle om mitt skademareritt. Veldig takknemlig!Jeg måtte rette pekefingeren mot salen og si at de har et ansvar, ja utøveren har det største ansvaret, men utøveren vil alltid uansett. Jeg vil at de skal bli enda strengere og holde igjen utøveren mer. Den ene kampen kan ha stor betydning for resten av karrieren eller livet. Ja, jeg vil heller at de da overdriver og er strenge. Enn at de skal kjøre på og at det får konsekvenser. Derfor er det mega mega viktig at fysioterapeuter og leger holder igjen, det er de som sitter på kunnskapen. Trenere og utøvere kan ikke ta det ansvaret. Treneren vil alltid vinne den kampen og utøveren vil alltid ha det gøy og spille den kampen!Håper de tar med seg mitt budskap videre💪🏼

Hanne

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen." Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen