Hva nå?

I går var jeg på Lovisenberg sykehus hos min operasjonslege. Ikke akkurat oppløftende. Jeg hadde fått time fordi kneet mitt ikke er bra og jeg har utrolig mye smerter. Så jeg håpet at han kunne gi meg noen svar, noen svar på hva jeg kunne gjøre med det. Men der tok jeg feil.

Han sjekket kneet mitt og jeg tok røntgen for å se om det var noe feil på protesen. Alt så bra ut på bildene og legen min sier at han ikke vet hva jeg kan gjøre for å få bort smertene. Jeg spør han, hva nå? Skal jeg gå sånn som jeg har det nå? Jeg kan jo ikke trene eller belaste kneet utenom at det blir mega hovent og jeg blir sofa liggende etterpå. Smertene blir for store til at jeg klarer å trene, jobbe og enda mere jobb. Men dette er noe jeg bare må gjøre og bite tennene sammen. Noen dager er verre enn andre og da er jeg rett og slett slått ut og må ligge på sofaen hele dagen. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal holde ut smertene noen dager. Det er jo ikke bare kneet smertene er, det går nedover og oppover i benet. Jævla dritt, rett og slett!!! Humøret er ikke akkurat på topp og jeg blir så utrolig lei meg. For jeg vil ikke at det skal være sånn. Jeg vil trene og være aktiv, det var derfor jeg gjorde denne operasjonen. Men min lege sier at dette kan skje hvis kneet før proteseoperasjonen var veldig ødelagt, og det var mitt kne. Det var så skadet før at kneet var utslitt. Blæ!!!

Men jeg gir meg ikke ennå og dette knekker meg ikke, nå jobber jeg med å få en second opinion. Jeg aksepterer ikke at jeg skal ha det sånn og at det ikke er noe å gjøre med det. Det er en grunn for at det blir så hovent og at jeg har så mye smerter, så noen der ute må kunne hjelpe meg.

Jeg vil gjerne gi ett råd til dere der ute. Lytt til kroppen og ikke press på når dere har vondt. Det er en grunn for at den sier i fra og det blir ikke noe bedre selvom man presser seg!!!

Hanne💪🏼

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen." Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen