Mitt mål for sommeren

Hei hei alle sammen:-)

Da er jeg tilbake her på bloggen igjen. Jeg har hatt så mye å gjøre, så jeg har dessverre fått nedprioritert å skrive her. Men nå skal jeg skjerpe meg og ta meg tid.

Denne sommeren har bare vært helt fantastisk. Og før vi dro på ferie satte jeg meg et mål for å utfordre meg selv litt. Merker at etter at jeg fikk kneprotesen, har jeg blitt litt mindre aktiv og mer redd for ting. Det er selvfølgelig grunner for det, men nå ville jeg utfordre meg selv. Bedre og prøve å se om det går, enn å angre. Så denne sommeren skulle jeg prøve noe som jeg virkelig har ønsket å prøve veldig lenge, nemlig SUP board. Jeg har sett så mange som står og padler rundt om i verden og det har bare sett helt fantastisk ut. Så nå var tiden inne for at jeg skulle gjøre det samme.

Jeg har vært på ferie med min samboer Martin på Rhodos. Og der hadde de masse forskjellige vannaktiviteter og SUP. Vi var nede på stranden hver dag, og jeg sa at i dag skal jeg gjøre det, i dag blåser det ikke så mye, i dag er dagen. Kom ned på stranden og feiga ut, og det gjorde jeg i 11 dager. Det jeg hadde angst for var å komme opp på brettet, siden jeg ikke kan bøye benet helt, og falle ut i vannet. Jeg var redd for at jeg skulle falle feil å brekke protesen, snakk om rare tanker. Men nok om det, jeg begynte å trene på å reise meg opp i senga, siden der er ustabilt underlag. Det gikk bra, og tenkte ja ja dette fikser jeg. Jeg er sterk i armene og det andre benet så det kan belastes. Dagen etter, dag 12 sier jeg til Martin, i dag er dagen. Jeg puster med magen og går målrettet bort til de som jobbet med vannaktivitetene, fortalte at jeg hadde kneprotese, men ville prøve SUP brett. Da fikk jeg blankt nei, det var for mye vind og da ville de ikke at jeg skulle prøve. Nedtur deluks, der hadde jeg virkelig mannet meg opp og var så klar også får jeg ikke lov. Ja ja, jævla protese tenkte jeg da. Der hadde jeg mannet meg opp og var klar, også får jeg ikke lov. Da ble jeg faktisk litt lei meg, men men What to do. Bare og finne et annet sted jeg kan prøve. Og det fant jeg.

Når jeg kom hjem igjen og kom opp på hytta. Dro vi på stranden og der hadde de SUP, halleluja og alt på en gang. Jeg ble så glad, at første dagen skulle jeg opp på det brettet. Hadde ikke tid til å vente eller tenke, jeg måtte kaste meg ut i det. Denne gangen med en annen taktikk, jeg sa ikke noe om protesen.

Jeg fikk leid med ett brett, kom meg ut i vannet, med hjelp fra verdens beste nevø kom jeg meg opp på det fantastiske brettet. Den følelsen jeg hadde da, omg var bare amazing. Det var så sinnsykt stor seier for meg selv og mitt hode. Ubeskrivelig bra, og for en mestringsfølelse det blir når man også oppnår målet sitt🙌🏼 JAAAAOg for en god trening, bare digger det og gleder meg til neste sommer. Da blir det brett og SUP hver dag.

Avslutter dette lange innlegget med at målet for sommeren ble gjennomført med stil, love it!

Hanne💪🏼

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: