Så ikke helt den komme…..

Først vil jeg si, unnskyld for at dere ikke har hørt fra meg på en liten stund. Det har bare vært rett og slett for mange baller i luften.

Og når vi snakker om baller så har jeg en utrolig GLADnyhet å dele med dere. Jeg skal nemlig bli hovedtrener for damelaget til Lørenskog håndballklubb.Jeg er så stolt og glad for denne muligheten. Godt det kommer flere kvinner inn i trenerrollene. Gleder meg veldig til å kunne dele mine erfaringer, jobbe sammen som et lag, nå de målene vi setter oss, og få det beste ut av disse fantastiske jentene.

Jeg har alltid sagt at jeg aldri skulle bli trener, men der tok jeg jaggu feil, og den så jeg ikke helt komme. Men etter 4 mnd som skadeforebyggende og mental trener i denne fine klubben, har jeg også vært med på banen og kjent på smaken av trenerjobben. Jeg digger det, og det er jo her jeg hører hjemme. Det er håndball som har vært livet mitt i alle år, og nå kjente jeg at tiden var inne. Jeg er klar for nye og morsomme utfordringer:-)

Hanne

ENGLISH:

First I will apologize for not published anything in a little while. There have been just too many balls in the air.

When we talk about balls, I have amazing news to share with you. I’m going to be the main trainer for the women´s team to Lørenskog handball club. I am so proud and happy for this opportunity. Good that more women come into the role of coaches. Looking forward to share my experiences, working together as a team, reaching the goals we set ourselves, and getting the best out of these wonderful girls.

I have always said that I never will be a coach, but i was wrong and I did not see that coming. But after 4 months as an injury prevention and mental trainer in this amazing club, I have also been on the pitch and got the taste of the coaching job. I really do like it and that’s where I belong. It is handball that has been my life for all years, and now I knew the time was in. I’m ready!

Hanne:-)

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen." Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen