Som dere vet har det vært veldig lite fremgang her siden jul, og det har vært vanskelig for meg å takle. Det har gitt meg lite motivasjon og styrke til å dra på helsestudio for å trene. Synes det har vært kjipt å jobbe hardt og gjøre alt som jeg skal uten å se en liten bevegelse i musklene. Men for å få motivasjonen tilbake har jeg trent litt og litt om dagen, små øvelser, små turer, syklet litt når jeg er i hallen og bare gjort det jeg har hatt lyst til å gjøre. Game on!
Jeg har en positiv og offensiv indre dialog som jeg samarbeider med hver dag, og jeg har satt opp mitt store mål som jeg nå jobber hardt i mot fysisk og psykisk. For å nå sitt drømmemål er det viktig å sette seg de små målene (delmål) på veien opp til toppen. Det vil hjelpe meg med viljestyrken, hjelpe med å holde fokus, og det styrker motivasjonen og selvtilliten. Men på den lange veien til mitt drømmemål, er det veldig viktig å klappe seg selv på skulderen. Og for hvert delmål som er nådd, blir det en belønning, jadaaaaaa!!!!
Så etter den siste operasjonen har jeg hatt store problemer med å akseptere mange ting når det kommer til denne kroppen her. Og jeg har ikke fått reflektert over mine følelser rundt det. Men i det siste har jeg tenkt mye og jobbet hardt med hva jeg vil gjøre fremover. Jeg har begynt å akseptere situasjonen som jeg er i nå litt og litt. Men det vil ikke si at jeg aksepterer å ha det sånn resten av livet. Derfor tar jeg nå nye tak og jobber hardt mot mitt drømmemål, det er å bli smertefri og mer bevegelig innen jul💪🏼💪🏼
Det er mitt drømmemål og det er mulig!!!!!
Hanne:-)
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 
Stå på! Det blir så bra til slutt. Fikk satt inn kneprotese i høyre kne 2016 og i venstre kne 2017. Da var jeg 31 år. Var disiplinert og trente knærne hver dag i ett helt år. Var en del smerter og hevelse de første månedene, men nå er de så bra som de aldri før har vært. Full strekk og full bøy, og ingen smerter. Har aldri angret på avgjørelsen. Masse lykke til videre med opptreningen. Dette klarer du. 🙂
LikerLiker