Delmål er viktig….

Endelig har jeg kommet meg til New York. Det har vært et stort delmål og en gulrot etter siste operasjon. For meg er det utrolig viktig med de små målene på veien, eller så vil opptreningen bli enda lenger og motivasjonen dårlig. Denne gangen etter operasjonen, synes jeg det har vært veldig tøff, og til tider har motivasjonen blitt dårligere. Det kommer nok av at nå har fremgangen stoppet veldig opp og smertene har kommet. Men jeg gir meg ikke så lett! Derfor har det vært ekstra viktig for meg å sette opp delmål og ha noe å jobbe i mot.

Så et av målene var at jeg skulle klare å reise til New York etter jul. Og her er jeg i New York, min favoritt by:-) Jeg har reist med min samboer, og nå har vi vært her siden søndag. Og jeg bare elsker det!!!! Nå vil jeg bare løpe rundt og få med meg alt de har å by på, men det går ikke helt he he he. I går gikk vi altfor mye og i dag sier kroppen i fra. Det er bare det at jeg blir så ivrig og trosser alt av smerter og fornuft, lærer aldri er det mulig. Ikke bra og i dag skal jeg virkelig lytte til kroppen og ta med meg krykkene. For så smart har jeg vært faktisk, og tatt med meg de:-)

Så i dag måtte jeg komme meg ned å trene litt, få i gang blodsirkulasjonen i bena. Da er det godt å komme rundt på sykkelen og gjøre litt øvelser. Nå skal vi komme oss ut og nyte denne herligheten av en by og nyyyyyte dagen. Og i kveld blir det basketkamp i Madison Square garden, Yeah. That’s how I like to spend my Valentine’s Day:-)))

Hanne

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s