Hei og god fredag alle sammen:-)
Min uke har vært veldig bra og veldig kneprotese dårlig. Jeg har det super gøy med min nye jobb i Stronger U der jeg har fokus på skadeforebyggende og mental trening. Men som jeg skrev tidligere i uken har jeg også kommet med mange andre øvelser som, skuddteknikk, forsvarsøvelser og angrepsøvelser. Og det er jo bare super gøy og jeg er virkelig i mitt ess.
Men så er det det fantastiske kneet mitt da. Når jeg er på de treningene har jeg jo lyst til å vise og gjøre alt, men jeg klarer ikke vise 50% av øvelse engang. Og da spør dere nok hvorfor jeg gjør det, jeg gjør dette fordi det gir meg en enorm glede og drive med noe man elsker å gjøre. Det gir meg energi og en ro på at jeg gjør det rette. Ja, jeg må slappe mye av etter 2 dager i hall, da er det dessverre smertehelvete, men jeg tar det rolig, slapper av på sofaen, behandler meg selv med strøm og trener. 
Litt større enn vanelig🙈
<<<<<<<<<<<
n tøff periode nå og jeg er akkurat nå veldig lei av og ha det sånn. Kan vel si at jeg sliter med tålmodigheten og all smerte. Så nå jobber jeg hardt med min indre dialog, der jeg har fokus på at jeg klarer dette og at jeg er utrolig sterk. Min ene gulrot på denne veien er bare en uke unna, da reiser vi til New York, og det skal bli fantastisk deilig og komme bort.
"Jeg gir aldri opp, jeg er bare innom en litt lang sving akkurat nå."
Nå skal jeg nyte fredagen og helgen med min bedre halvdel<3
Hanne
#strong #inevergiveup
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 