Du skal aldri få spille håndball igjen!

Jeg fikk ikke selv bestemme om jeg ville slutte med håndball eller ikke. Det var min lege som sa at nok er nok. For meg når jeg fikk den beksjeden, brøt hele verden sammen. Jeg var jo håndballspilleren Hanne Halén, hva skal jeg gjøre nå? Jeg er kan jo ikke noe annet enn å spille håndball. Jeg husker ingenting av hva min lege sa, det er helt svart, men for meg var det så tøft at jeg gikk rett og slett på veggen. Men inni den veggen ville jeg ikke være, jeg måtte gjøre noe. Så jeg spurte min lege som var lege for Nordstrand og landslaget på den tiden. Jeg sa vel noe som at, kan du vær så snill å hjelpe meg, hva kan jeg gjøre, jeg kan ikke ha det sånn? Han hjalp meg og jeg ble sendt til en idrettspsykolog, og det angrer jeg ikke på. Hadde jeg ikke gjort det vet jeg ikke hva som ville skjedd. Dette skulle vise seg å være vendepunktet i mitt liv etter håndballen. cropped-fdfc9-503992729.jpgDet er så viktig og kunne snakke med noen og bearbeide sorgen. For det er rett og slett en sorg som man går igjennom. Det er ikke bare bare og få beksjed om at nå er det slutt med det du har holdt på med de siste 20 årene. Du skal aldri få spille håndball mer, fordi knærne dine er ødelagte. Det er vondt og trist! Jeg husker at det gikk mange tanker igjennom hodet på meg. Jeg husker at jeg tenkte, jeg har jo ingen jobb og jeg har aldri jobbet før, og jeg har heller ikke millioner på konto. Det jeg hadde var leilighet, bil og en interiørdesign utdannelse, men jeg fikk ikke mye penger ut av det. Så da var det bare og begynne med jobbsøking, og det var skummelt.

Jeg visste ikke hvem jeg var på den tiden, jeg følte at jeg hadde mistet meg selv og jeg var rastløs, jeg ville kaste ball og jeg ville ut å reise igjen. Men den tiden var det slutt på og takk og lov for min familie som støttet meg 100%. De har alltid vært der for meg og uten dem hadde det vært enda tøffere. Jeg kom langt med å bare kunne snakke om mine følelser og savnet. Det er lov til og ha dårlige dager og det er lov til å være bitter i en periode mens man bearbeider og finner tilbake til seg selv. Det som er det viktigste er at man ikke forblir i den triste boblen. Man må jobbe hardt med seg selv for å komme tilbake til seg selv og det fantasiske livet. cropped-cropped-img_08251-e1508491978825.jpgFor meg tok det litt tid, jeg måtte igjennom noen operasjoner, hard og tøff trening. Men jeg ga aldri opp!

Det er så viktig at man oppsøker hjelp hvis man trenger det og ikke stenger alt inne. For det hjelper ingenting, snakk med noen. Og jeg vil være den personen fremover for deg, jeg har vært der og jeg vet hva det er å måtte gå igjennom en sånn prosess. Det er ikke lett og måtte ta den avgjørelsen og stå på egene ben etterpå. For folk som ikke har vært igjennom det, er det vanskelig og forstå hva det innebærer og slutte med noe som man elsker å drive med. I hvertfall hvis man ikke får ta valget selv, det er det tøffeste.

Etter 8 år har jeg det bra, selvom de 2 siste årene har vært tøffe. Jeg har en fantastisk kjæreste og jeg skal nå starte ett nytt eventyr med Stronger U. Her skal jeg ha fokus på skadeforebyggende og mental trening. Nå er det virkleig på tide at dette blir satt fokus på og at dere tar dette på alvor. Gleder meg til 2018 og min nye jobb:-) logo_strongeru-1

Ta gjerne kontakt med meg, jeg vil hjelpe deg og bli din mental trener:-)

hannehalen22@gmail.com

Hanne

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s