Hun var mitt forbilde, jeg var så heldig og stolt over å spille VM med henne i 2001. Nå er hun i samme båt som meg, hun har fått kneprotese. Dette synes jeg er trist, men jeg vet hun takler det og at hun får det bedre med tiden. Det som gjør det trist, er at det skal ende på denne måten etter at man har drevet med det man har elsket å gjøre. Og når man da ligger der tenker man, var det verdt det? På det spørsmålet kan jeg jo bare svare for meg selv, og det er jo «jeg ville gjort ting annerledes, men jeg kan jo ikke angre. For jeg får ikke gjort noe med de tingene som allerede har skjedd, men jeg kan se fremover, jeg skal få det bra til slutt. Og nå skal jeg gjøre en viktig jobb fremover, og hjelpe at andre ikke gjør samme feil som jeg gjorde.»
Derfor er det så viktig at unge spillere og elitespillere tar kneskader og skadeforebyggende trening seriøst. Det er en grunn for at denne type trening har så bra forskningstall, «det er fordi det hjelper». Jeg vil ikke at dere skal havne i samme situasjon som Kjersti eller meg i ung alder.
Les hele artikkelen om Kjersti Grini under bildet.
Bildet hentet fra VG.
https://www.vg.no/sport/haandball/vm-helten-grini-maatte-skifte-kne-naa-haaper-jeg-paa-bedring/a/24209284/
Jeg vil gjerne høre fra dere: Er dere flinke med skadeforebyggende trening? Hva tenker dere rundt kneskader? Ville dere fortsatt å spille etter en alvorlig kneskade? Hva synes dere vi kan gjøre for å nå ut til klubbene og få de til å forstå viktigheten rundt skadeforebyggende trening?
Håper og høre fra dere:-)
Hanne
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 
Hei!
Mitt navn er Marthe og jeg er 22 år gammel håndballspiller med 4 operasjoner i beina mine. Hele livet mitt har dreid seg om håndball og idrett generelt. Jeg trente ekstremt mye mellom 14-16 årsalderen. Både aldersbestemt og på damelaget. Vi var heldig og fikk en god trener. Han lærte oss mye om skadeforebyggende og generell styrketrening. Jeg spilte min første sesong i 2.divisjon i 2010/11 som 16 åring. Røk korsbåndet i desember for 6 år siden som 16 åring. Røk det på nytt under opptrening i samme håndballhall som 17 åring.Opererte på nytt, begynte å spille håndball igjen (på lavere nivå) og har etter dette operert begge leggene mine for kronisk kompartmentsyndrom og venter på enda en operasjon for dette. Jeg er psykisk avhengig av å ha på don joy skinne når jeg spiller håndball, får stadig beskjed om at jeg brude ta den av og ikke bruke den. Jeg vet det sitter psykisk, men kommer ikke til å tilgi meg selv om det ryker på nytt uten å ha skinnen på. «Håndballkarrieren» ble brått revet bort i en alder av 16 år og vi har flere ganger lurt på hva som gikk så gale. Mye av skylden gir jeg mizuno skoene jeg akkurat hadde byttet til, etter å ha sverget til Adidas stabil i alle mine sesonger. Gulvet vi har i Askøy forum (Bergen) er aldri blitt byttet ut etter hallen ble bygget for 15 år siden. Jeg har flere lagvenninner og tidligere lagvenninner som sliter med kneskader etter dette gulvet. Vi har jobbet med kommunen, gått til aviser men blir ikke skikkelig «hørt» og de sier det er det gulvet de fikk anbefalt til slik idrett. I Askøy håndball klubb har vi ekstremt fokus på det sportslige, da kanskje litt for mye på barnehåndball og rekruttering. For lite kunnskap hos trenere i ungdomshåndballen og egentlig fotballen som også flere driver med. Jeg er selv trener for jenter 14 nå, og vi har stort fokus på skadeforebyggende og styrketrening, men vi har for lite tid i hallen til å kunne lære nok til jentene… eller det blir brukt for lite midler til å kunne lære fra andre utenfor håndballen.
LikerLiker
Hei Marthe!
Tusen takk for at du deler din historie med meg, det betyr mye at du gjør det:-)
Jeg får vondt av å lese hva du har vært igjennom i så ung alder, og jeg forstår at det har vært tøft og at du vil spille håndball. Men spiller du ennå?
Jeg vil gjerne høre mer om din historie, så kan du vær så snill å sende meg en mail til hannehalen22@gmail.com
Ønsker deg en fin lørdag og håper jeg hører fra deg:-)
LikerLiker
Jeg spiller håndball selv og er 18 år. Da jeg var 16 år røk jeg korsbåndet mitt og var gjennom en lang opptreningsperiode, har ikke klart å spille før denne sesongen igjen. Personlig har jeg vært altfor dårlig med skadeforebyggende, og det var mye av grunnen til at jeg røk korsbåndet. Jeg hadde vridd det flere ganger, men trenerne pushet meg til at det ikke var noe alvorlig sånn at jeg bare fortsatte. I dag angrer jeg veldig på at jeg ikke tok en liten pause og trente opp kneet sånn at jeg muligens kunne sluppet skaden. Jeg har vært mye skadet og jeg har vært veldig dårlig til å trene skadeforebyggende! Da jeg var yngre var det absolutt ikke skader jeg tenkte på, det eneste jeg ville var å spille håndball, og om man fikk litt vondt var det bare gøy! Nå er jeg mye flinkere til å trene skadeforebyggende, men ikke helt optimalt enda. Personlig syns jeg det er veldig kjedelig å trene skadeforebyggende, så jeg ser på det som et ork 😬 jeg har blitt mye flinkere til å dra til fysioterapeut og fått gode øvelser for knær, rygg og skulder, og endelig har jeg skjønt hvor viktig det er.
Noe jeg tror klubben min kunne lært seg var at det er veldig viktig å trene skadeforebyggende selv om man bare er 14-16 år ish, for det var den perioden jeg ble mest skadet. Tror ikke jeg klarte å være skadefri en hel sesong i denne perioden faktisk! Jeg spiller fortsatt håndball den dag i dag og prøver å trene så mye skadeforebyggende jeg kan. Jeg vet at om jeg skulle skadet kneet mitt på samme måte en gang til, hadde jeg slutta. Nå er kneet mitt helt fint og jeg spiller for fullt, men er viktig å opprettholde det! 🙂
LikerLiker
Hei Marie!
Tusen takk for at du deler med meg, det er jeg veldig glad for.
Forstår at det er tøft og være ute med skade og det å være alene med opptreningen etterpå. Men veldig glad for at du har tatt alt mer seriøst nå og trener skadeforebyggende og går til fysio. Dette er mega mega viktig selvom det er kjedelig. Men du skal vite at du legger ned en kjempe bra jobb og gjør kroppen din en tjeneste.
Jeg vil gjerne høre mer om din opptrening og din klubb. Vil du vær så snill å skrive til meg på hannehalen22@gmail.com
Håper du skriver til meg og jeg kan være til god hjelp for deg!
LikerLiker