Ømt punkt…..

I mange år har min kneskål vært et ømt punkt på kneet mitt. Det var absolutt no touch. Bare tanken på behandling fikk meg til å bli kvalm og uvel. Den smerten som jeg fikk var som at noen stakk kniver inn i kneet og vred om, og den kom når de bare rørte ved den. Det var også den smerten jeg hadde når jeg gikk i ned trapper, gikk i nedoverbakker, bøyde benet, sette meg ned noen steder, reise meg opp av sofaen eller skulle legge meg på magen og ha kneet i gulvet. Og den smerten er BORTE! Nå får fysio’n min endelig lov til å behandle meg uten at jeg sparker til og hun får bevege kneskålen rundt.

Tenk at disse skadene har gjort meg så mye vondt også får man en ny plastdel og smertene er borte. Er det mulig og hvorfor gjorde jeg det ikke før? Men nå, ser jeg lyst på fremtiden 🙂

Hanne

ENGLISH:

For many years my knee bowl has been a sore point on my knee. It was absolutely no touch. Only the thought of treatment made me sick and unwell. The pain I got was like someone stabbing knives into my knee, and the pain came when they just touched it. It was also the pain I had when I walked down stairs, went downhill, bent my leg, sat down in some places, got up from the couch or lay on my stomach and had the knee in the floor. And that pain is GONE!

Now, my physio is finally allowed to treat me without that I’m kicking around and she can move the knee bowl around.

Imagine these injuries have made so much pain and then you get a new plastic part and the pain is gone. Is it possible and why didn’t I do this before? But now I look bright on the future 🙂

Hanne

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s