Som dere vet har opptreningen startet og jeg er så glad for at jeg er i gang. Tenk at jeg har ikke kunnet trene på 1 år uten at kneet hovnet opp, ble stivt, så utrolig mye smerter og gjorde at jeg ble sofaliggende. Og når du er vant til å være aktiv, har dette vært så tøft psykisk.
Men jeg er født til å ikke gi meg, til å finne løsninger, til å prøve alt før jeg kan akseptere situasjonen og den som gir seg er en dritt. Og denne gangen visste jeg at noe var feil og jeg hadde jo rett i det.
Men nå er jeg virkelig i gang med opptreningen og jeg skal bruke laaaang tid og ta små steg av gangen. Jeg er så fokusert på å gjøre alt riktig og denne gangen stresser jeg ikke tilbake. Jeg har mere ro i kroppen og akseptert at jeg skal bruke lang tid.
Så i går var jeg og trente igjen og jeg fikk lov til å starte rolig med 3 nye øvelser. Jeg må virkelig trene opp benet fra skrætsj, det er ingen muskler igjen og benet har vært dødt i lang lang tid. De øvelsene jeg begynte med i går er til å vekke alle store og små muskelfibre til livet og jeg er såååå glad for å være i gang og at jeg har akseptert at jeg skal bruke lang tid. Nå har jeg en fantastisk ro i kroppen og jeg er glad, for jeg vet at jeg skal bli BRA💪🏼
Jeg syklet 10 min før og 10 min etter øvelsene.
Her står jeg på en balansepute og på det opererte benet, mens jeg løfter godbenet opp på trappen. Det ser lett ut, men for meg var det sykt tungt fra hofte og ned. Sier litt hvor dårlig det benet er!
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 