Hva skal man si…..

God fredag alle sammen

Jeg er litt i tåka etter timen på Lovisenberg sykehus i går. Hva skal jeg si, det blir ny operasjon og det allerede 9 oktober, blæ. Jeg skal få protese bak kneskålen og en ny plastbit som skal gjøre protesen mere stabil, for den er litt ustabil nå. Dette er den siste utveien, så nå skal det bare bli bra.

Men helt ærlig synes jeg det er mega kjipt, og noe som absolutt ikke passer inn i mine planer, men smertene passer jo heller ikke, så da har jeg ikke noe annet valg. Jeg synes virkelig det har vært nok drit nå og dette er tøft mentalt og fysisk.

I’m in my little bobble after my appointment in Lovisenberg Hospital yesterday. What should I say, it will be a new operation and it’s already October 9th. I will have a prosthesis behind the kneecap and a new plastic piece that will make the prosthesis more stable, because it is a bit unstable now. This is the last thing they can do, so now it just have to be good.

But to be honest, I think it’s very hard and it certainly does not fit into my plans, but the pain does not fit either, so I have no choice. I really think it’s been enough now and this is tough mentally and physically.

Men da er det jo bra jeg studere mental trening og får prøvd det ut igjen på meg selv. Jeg gir ikke opp, for den som bygger opp en sterk og god holdning, vet hvordan man håndterer motgang💪🏼👊🏼Pluss at jeg har verdens beste støtte i min samboer og familie❤️

Nå får jeg konsentrere meg om studiene og bygge meg enda sterkere før operasjonen.

 But then it´s  good that i´m studying mental training and trying it out again on myself. I am not giving up, because the one who builds a strong and good attitude knows how to handle adversity. Plus I have the world’s best support in my man and family ❤ Now I concentrate on the studies and build me even stronger before surgery.

Håper dere alle får en fantastisk helg og kos dere masse!

Hope you all have a wonderful weekend and enjoy yourself!

Hanne

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen." Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen