You will never see me quit!

Hei hei

Håper dere alle har hatt en bra helg, det har jeg. Jeg har sett på min niese spille Hummel Cup, og min nevø som jeg er gudmor til har konfirmert seg. Så jeg har virkelig fått en stor dose med familie kos:-)Jeg vil bare oppdatere dere litt på hvordan det går her. I de siste månedene har kneet bare blitt verre og verre, og jeg vet ikke hvorfor. Det går gradvis nedover og smertene blir verre, forstår ingenting av dette kneet. Jeg har vært mye sliten og får ikke gjort så mye, men jeg gjør så godt jeg kan og prøver å holde hodet over vann. Jeg jobber mentalt hver dag og finner frem de positive tingene i hverdagen og det spennende som er i vente. Nå er det bare 1 uke til jeg starter opp på mental trener kurset og det skal bli så gøy. Er virkelig klar for dette, og jeg vet dere der ute vil få nytte av min hjelp etterhvert:-)

Den 14 september skal min kirurg og en annen kirurg se på kneet mitt igjen og vi skal sammen finne ut hva som må gjøres. Kan nok være det blir en ny operasjon, noe som ikke passer inn i mine planer. Men hvis kneet ikke kan bli verre av det, så er jo ikke det noe å diskutere. Bedre å operere en gang til og bli frisk, eller hva?Dette var en liten oppsummering på hva som skjer fremover. Jeg vil også være mer aktiv her når ting begynner å skje:-)

Ønsker dere alle en fin dag!

Hanne

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s