En tidligere elitespiller sin historie

I dag skal dere få lese om en jeg spilte sammen med i Nordstrand, en venninne og hennes historie. Hun har vært igjennom en rekke operasjoner i knærne og kjempet seg tilbake på banen gang på gang. Hun er en rå dame, som dessverre har hatt altfor mange alvorlige kneskader, og som måtte slutte med det hun elsket mest, håndballen. Jeg får så vondt når jeg leser denne historien, fordi jeg kjenner henne og vet hva det har kostet, og fordi jeg kjenner meg sånn igjen.

Hadde det ikke vært for de dumme knærne, hadde hun kommet så utrolig mye lenger med håndballen enn det hun gjorde. Men denne dama har bein i nesa, jeg beundrer henne og vet at hun gjør ALT for å bli bra, kanskje noen ganger litt for mye også he he he! Dette er Siri Langseth og hennes historie, den må dere bare lese.

Min skadehistorie

Siri sine knær, den dag i dag!

Jeg har også spurt Siri om følgende:

Ville du ha gjort det igjen?

På spørsmålet om det var verdt det, kan jeg vel egentlig ikke svare annet enn ja. Jeg har så mange gode opplevelser og erfaringer etter min tid med håndballen. Når jeg har fått alle de negative opplevelsene med skader og påkjenninger på avstand, og jeg tross alt fungerer så greit som jeg gjør, så er svaret at jeg hadde nok gjort det igjen. Det er imidlertid mye jeg ville gjort annerledes og jeg skulle ønske jeg hadde fått mer hjelp til å være tålmodig og tilbakeholden i opptreningen og comebackene. Kanskje, om jeg hadde brukt mer tid på opptreningen etter den første skaden og hadde fått mulighet til å komme mer gradvis tilbake i spill, kunne jeg sluppet unna skadene som fulgte i årene etter.

Har du noen råd til de unge der ute som får en alvorlig kneskade?

Mitt råd til unge spillere som får alvorlige kneskader er å være tålmodig. Om opptreningen tar 9 eller 15 måneder er ikke avgjørende. Det viktige er å bruke den tiden som er nødvendig for at kroppen skal kunne tåle belastningen videre. Om det betyr at du mister en halv sesong mer enn det du ser for deg, så er det godt mulig at det er det beste på lang sikt. Å komme tilbake i spill for tidlig vil tross alt kunne føre til at du mister mange år på banen på grunn av mer alvorlige komplikasjoner senere.

Ikke minst mener jeg at de voksne; trenere, medisinsk team og foreldre har et stort ansvar. Man må ikke legge press på de som har alvorlige skader om at de så raskt som mulig skal komme tilbake i spill. Det må legges til rette for at spilleren får en forsvarlig progresjon når man kommer i spill igjen og de voksne må ta de riktige avgjørelsene på vegne av spilleren. Som jeg sa innledningsvis: Får man som ung spiller valget selv, da står man gjerne på banen uansett.

Tusen takk Siri for at du ville dele din historie med meg og alle andre:-)

PS: HUSK Å BRUK GOD TID PÅ OPPTRENING!

Hanne

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen." Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen