I går var jeg tilbake på Lovisenberg sykehus for å ta de siste prøvene av kneet. Først tok jeg nye blodprøver og deretter litt venting før jeg skulle ta prøver av vesken i kneet. 
Sykesøsteren gjør alt klart for legen.
Selve prøven gikk bra, men legen tømte så og si hele kneet for veske, så etterpå var det verre enn noen gang. Tydeligvis var den vesken en beskyttelse i kneet. Er det mulig sier jeg bare. Forstår nå at slitasjen bak kneskålen ikke har blitt borte med tiden og at det må gjøres noe med. Det var det andre legen og jeg snakket om i går. Først så tror ikke legen at det er noe infeksjon i kneet, noe som er veldig bra, det andre er da at jeg må gå i tenkeboksen og finne ut om jeg vil sette inn protese i kneskålen. Jeg spurte litt om forskjellige ting om hva sjangsene er for at jeg da kan bli kvitt smertene, han svarer at det er vanskelig å vite, men at det mest sannsynelig ikke vil bli verre. Og det er jo veldig positivt tenker jeg, for da har jeg jo ikke noe å tape på å prøve. Man må alltid finne noe positivt i det negative, men herregud det er også vanskelig. Jeg tenker, skal jeg gå igjennom enda en stor operasjon og alt det innebærer, men samtidig ser jeg ikke noen annen utvei. Og uansett kan det ikke bli verre enn det er nå og det er jo positivt. Men jeg har god tid på å tenke, det vil ikke skje noe nå før sommeren, det blir for tidlig for meg. Så jeg får tenke godt igjennom dette og snakke med alle som vet noe om det.
Krysser fingrene igjen for positive svar.
Hvis noen der ute har gjort denne operasjonen vil jeg gjerne høre fra dere.
Hanne
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Sykesøsteren gjør alt klart for legen.
Krysser fingrene igjen for positive svar.
Baksiden av medaljen 