Da har jeg vært hos legen min på Lovisenberg sykehus. Jeg hadde fått en ny time hos han siden kneet fortsatt er vondt, og det har gått over 1 år.
Han sjekket kneet mitt grundig, og tror først at bakre korsbånd hadde røket. Det er fordi at kneet er litt ustabilt og har en klikk lyd. Men han konkluderer til slutt med at det var det ikke, men at det kunne være at det var en plastbit som kunne være løs. Det er visst en liten plastdel bak i protesen. Vi snakker mye frem og tilbake, og vi finner ut at vi først skal sjekke om det er en evt infeksjon i kneet. Så jeg skal tilbake på torsdag, da skal jeg ta blodprøver og ta ut veske fra kneet og sende inn prøver av det. Etter at vi har gjort det skal vi legge en ny plan. Det verste som kan skje er at jeg må operere på nytt og sette inn protese i kneskålen. Det er der den verste smerten er, men jeg får tenke positivt og håpe på det beste. 
Men jeg merker at det begynner å tære på, å få slag i trynet gang på gang det gjør vondt. Jeg jobber hardt med meg selv mentalt og jobber hardt med tålmodigheten, men luften begynner sakte men sikkert å sive ut. Det er vondt 24/7, det sliter på meg psykisk og det går utover mitt liv, det var ikke sånn jeg skulle ha det. Men jeg lever jo etter «DEN SOM GIR SEG ER EN DRITT» så jeg fighter videre og jeg VET AT JEG SKAL BLI BRA! Nå krysser jeg fingrene for at jeg snart ser lyset i tunnelen.
Hanne
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Han sjekket kneet mitt grundig, og tror først at bakre korsbånd hadde røket. Det er fordi at kneet er litt ustabilt og har en klikk lyd. Men han konkluderer til slutt med at det var det ikke, men at det kunne være at det var en plastbit som kunne være løs. Det er visst en liten plastdel bak i protesen. Vi snakker mye frem og tilbake, og vi finner ut at vi først skal sjekke om det er en evt infeksjon i kneet. Så jeg skal tilbake på torsdag, da skal jeg ta blodprøver og ta ut veske fra kneet og sende inn prøver av det. Etter at vi har gjort det skal vi legge en ny plan. Det verste som kan skje er at jeg må operere på nytt og sette inn protese i kneskålen. Det er der den verste smerten er, men jeg får tenke positivt og håpe på det beste. 
Men jeg merker at det begynner å tære på, å få slag i trynet gang på gang det gjør vondt. Jeg jobber hardt med meg selv mentalt og jobber hardt med tålmodigheten, men luften begynner sakte men sikkert å sive ut. Det er vondt 24/7, det sliter på meg psykisk og det går utover mitt liv, det var ikke sånn jeg skulle ha det. Men jeg lever jo etter «DEN SOM GIR SEG ER EN DRITT» så jeg fighter videre og jeg VET AT JEG SKAL BLI BRA! Nå krysser jeg fingrene for at jeg snart ser lyset i tunnelen.
Baksiden av medaljen 
Krysser fingrene for deg Hanne håp om at du skal slippe å bytte ut protesen i kneet ditt.
LikerLikt av 1 person
Tusen takk Silje 🙂 Håper jeg bare får noen svar veldig snart. Ha en fin dag.
Klem
LikerLiker
Vanskelig å finne noen ord som er passende, Hanne. Er umulig å sette seg helt inni i hvordan dette er for deg. Har lyst til å gjøre en positiv forskjell for deg. Være en venn som fyller på med energi. Jeg skal inn til storbyen på et spennende møte i morgen. Gi lyd hvis du vil ta en kaffe i sentrum☀️. Ellers tar du bare turen på fredag som vi snakket litt om.
LikerLikt av 1 person
Tusen takk vennen, det betyr mye for meg<3Jeg er helt klar for en kaffe i morgen. Sender deg deg melding.
LikerLiker