Du er ikke alene

Det er så mange hvert år som ryker korsbåndet og får en alvorlig kneskade, og mange av de får beskjed om å slutte. De kan være unge og lovende, de kan være på toppen av sin karriere eller på slutten. Hva går igjennom hodet på den personen som får en sånn beskjed? Har du vært i den situasjonen, hva gjorde du?

Jeg fikk beskjed på slutten av min karriere og da hadde jeg holdt på 10 år for lenge. Det er så lett å bare fortsette, å tenke at dette blir bra og at meg vil det gå bra med. Men noen vil det selvfølgelig gå bra med, men en korsbåndsskade er starten på alt det vonde, og ja vi er forskjellige. Noen som f.eks meg, vil det gå dårlig med og andre vil det gå bra med. Så, det er det som er så utrolig vanskelig å vite, hva vil skje om 10 år? Derfor er det så utorlig vikitg å bruke gooood tid på opptrening og følge alle instrukser som fysioterapeuten gir, og hør på hva han sier. Du må ALDRI føle deg presset av at du MÅ komme tilbake så fort som mulig, det passer aldri  å være skadet. Så alle vil at man skal komme tilbake så fort som mulig, men en alvorlig kneskade tar tid. Og jo lenger tid man bruker på opptrening, jo bedre blir det. Men i noen tilfeller blir det aldri bra nok til å fortsette karrieren, eller nå sine drømmer, og dette kan være så utrolig tøft og vondt.

Jeg har selv vært der og det gjorde så vondt at jeg gikk på veggen. Jeg ble deppa og hele verden raste for meg. Hva skulle jeg gjøre nå? Dette var ikke planen? Til slutt måtte jeg søke hjelp hos profosjonelle fagfolk og jeg ble satt i kontakt med en idrettspskolog. Dette var min redning på den tiden, han hjalp meg å sette ting i perspektiv og bearbeide sorgen jeg hadde. Men i ettertanke skulle jeg ønske at jeg kunne møte flere som var i samme situasjon som meg. Der jeg  kunne snakket med de om hvordan de hadde det, hva de gjorde for å komme igjennom sorgen ( ja, for det er virkelig en sorg å måtte slutte, uten å kunne bestemme det selv), hva planene deres er for fremtiden og bare det å snakke med noen som forstår hva man går igjennom. Tenk vi bygger opp en identitet rundt vår idrett og det er tøft å starte om igjen på nytt uten at man er klar og vet hva man vil gjøre i fremtiden.

Jeg vil gjerne si til dere der ute, som er ute med en alvorlig kneskade eller har vært det, DU er IKKE alene om dette. For meg var det beste å snakke og være åpen om mine følelser, så derfor skriver jeg dette, fordi jeg vil gjerne HJELPE deg!

Jeg vil gjerne at dere tar kontakt med meg på hannehalen22@gmail.com om dere kunne tenke dere en samtale rundt dette. Det er så viktig, at dere vet at dere ikke er alene og at det er mange som går igjennom det samme som deg. Hadde det ikke vært godt å møtt de som forstår hva du går igjennom, og snakke med de?

Håper jeg hører fra deg 🙂

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen." Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen