Vi er godt inn i 2017, og mitt mål nr 1 for året er at jeg skal klare å sykle igjen. Tenk at jeg har det som mål, jeg som syntes det var sååå kjedelig å sykle. Men nå gleder jeg meg bare og det skal bli så godt å få smaken på mestringsfølelsen igjen.
På videoen er jeg 14 dager etter at jeg fikk kneprotesen, den følelsen jeg hadde der, var fantastisk. Og den skal jeg ha tilbake:-)
Enn så lenge er jeg langt unna målet, men når man har trua og har den rette innstillingen, skal man aldri gi opp! Det er så viktig å være tålmodig (noe jeg fortsatt jobber mest og hardt med) og ta små skritt av gangen. Tenker man gode positive tanker, er det mye lettere og nå sine mål enn hvis man er negativ og sier at man ikke klarer det. Selvfølgelig er det de dagene alt bare er dritt, men da er det ekstra viktig å gjøre de tingene du vet du klarer og mesterer. Ikke start med noen nye øvelser eller gjør ting som ikke er positive! Det høres så lett ut, men man må virkelig jobbe hardt med seg selv og ha trua!!!
Jeg vet dere alle klarer det, stå på:-)
Hanne
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 