Det siste året har jeg fått en trang for å flykte fra hverdagen, i håp om at alt bare er en vond drøm. Jeg tenker ofte at ting er så mye lettere når jeg er borte en weekend, eller har dratt på ferie. Jeg slapper mere av og klarer å nyte dagene mye mer enn jeg klarer her hjemme. Men når jeg er tilbake får jeg hverdagen rett i trynet igjen, og jeg er tilbake der jeg startet. Hvorfor kan ikke alt være like lett som det er når jeg er bortreist? Hvorfor får jeg disse tankene? Jeg er klar over at jeg har det sånn, og det er noe jeg jobber med, men det er bare så utrolig vanskelig!
Her hjemme tenker jeg altfor mye på hvordan jeg skal få et bedre liv, jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke kan utføre jobben min som interiørstylist, jeg kan ikke utføre den treningen jeg vil gjøre, og sånn fortsetter mine tanker. Da blir jeg lei meg, stressa og forbanna, mens jeg hele tiden prøver og holde hodet over vann og finne andre muligheter. Jeg har lært at jeg aldri skal gi opp mine drømmer og mål, noen ganger er det bare noen ekstra svinger og dumper før man er det.
Så nå jobber jeg med å finne min vei, min styrke og mine muligheter med den livssituasjonen jeg er i den dag i dag. Jeg vet jeg får det til, og at jeg klarer det!!!
Hanne 🙂
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 