Forrige uke var det et innlegg om Aksel Lund Svindal i VG, der han var usikker på om han kunne fortsette sesongen og karrieren pga kneet. I går ser jeg at han har operert, sydd sammen menisken og fjernet bruskbiter i kneet, og i dag leser jeg at legen hans uttaler seg om at kneet tåler mange flere år.
Bildet lånt fra VG.
Da merker jeg at jeg blir litt provosert, denne uttalesen merker jeg stakk i hjertet mitt. Vi vet at Svindal er en maskin, men når det begynner å bli løse bruskbiter, og vi vet at det er starten på slitasjen og forskningen på brusk er dårlig, da blir det feil for meg å lese at han tåler mange flere år. Det vil sikkert tåle det der og da, men hva skjer når han legger opp? Alt er så fint og flott når man er i gamet og man tenker ikke på hva som skjer når man slutter, man vil være med så lenge man kan, men er det vært å ofre helsa? Hva synes dere?
Hadde jeg vært Svindal hadde jeg lagt opp, men må jo si jeg beundrer den mannens treningsholdning og hva han tåler. Kan jo være han tåler det, men hverdagen vil komme for en dag og hva da? Håper han tenker seg godt om og gjør det riktige valget for han. Jeg ville i hvertfall tenkt meg om og håper hans lege har forklart han konsikvensene og ikke bare sagt at det vil gå bra, for det gjør det ikke etter at du begynner med bruskskader.
Legger med linken fra VG her:
http://www.vg.no/sport/alpint/alpint/lege-om-svindal-kneet-taaler-mange-flere-aar/a/23900720/
Jeg som alle andre håper at han kommer tilbake, for han er en stor uttøver og idrettsmann, men husk man skal ha et godt liv etter karrieren også.
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 