God morgen 🙂
Jeg har alltid likt å ha noen mål for hvert år som går. I fjor som ble ett veldig spesielt år, hadde jeg til slutt et mål der jeg skulle klare å være tålmodig, ikke stresse hodet mitt med å bli frisk helst dagen før og det å akseptere situasjonen jeg er i. Jeg klarte til slutt å komme i mål, men dette er noe jeg ikke bare kan slutte å jobbe med. Jeg må stadigvekk passe på og puste med magen, og si til meg selv «at det vil ta tid.» Jobbe på og den mentale delen er like viktig som den fysiske delen.
Men 1 av mine mål for 2017 er å komme meg opp på sykkelen igjen. Jeg har ikke fått syklet på 6 mnd, og det er kjipt. Så jeg har satt som mål å kunne sykle i løpet av 2017. Jeg har ikke satt noen spesiell måned ennå, siden jeg driver å finner ut av de rustne delene på denne kroppen. Men når jeg vet hva som er galt, blir det en skikkelig plan for ny opptrening💪🏼💪🏼Jeg er klar!
2 uker etter operasjonen var jeg på sykkelen. Det var ikke godt, men klarte det!
Så bli og fornøyd, dette er fra juli og har ikke vært på sykkelen siden.
Har dere noen mål for 2017? Del gjerne med meg.
Håper dere får en fin tirsdag alle sammen 🙂
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Så bli og fornøyd, dette er fra juli og har ikke vært på sykkelen siden. 
Baksiden av medaljen 